Kildekritikk og selvrefleksjon

Selvrefleksjon – teoretisk og metodologisk, men også kulturelt og statusmes-sig – er viktig i en forskningsprosess, fordi det gir større transparens om valge-ne som er foretatt. Tydelighet omkring egen forforståelse og forankring kan gi en nødvendig avstand til materialet for forskeren selv, og en nærhet til materia-let for andre forskere. Paula Saukko har uttrykt dette slik: «Rather than try to undo bias in our readings, we should aim to become more self-reflexive about the social commitments and the roots of our interpretations and use this awareness to tease out the contradictory politics of texts and their interpreta-tions» (Saukko, 2003:20).

Samtidig bør den selvrefleksive holdningen også være så realistisk og ydmyk at den ikke bare blir til pynt. Vitenskapsteoretikeren Staffan Carlshamre uttryk-ker det slik i sin omtale av populariteten til Karl Poppers falsifiseringsteori:

But part of its appeal within the scientific community surely depends on the flattering picture it gives of science. Who does not want to be a critical spirit, ever prepared to set aside one’s prejudices in relentless pursuit of the truth, always on the guard against wishful thinking and undue bias in favor of one’s own idea? (Carlshamre ,2010:22).

I tillegg til problematikken med å intervjue elitekilder, fins også andre utford-ringer ved kvalitative intervjuer. En førstehåndskilde kan formidle det selvopp-levde. Det er det vi gjerne kaller en øyenvitneskildring (Kjelstadli, 1999; Allern, 2015). Mine hovedinformanter er slike førstehåndskilder. De forteller om egne erfaringer og liv som sjefredaktører. I historisk kildekritikk skilles det mellom primær- og sekundærkilder, der primærkildene er nærmest det som skjedde. Primærkilder er ikke nødvendigvis førstehåndskilder, men i mitt tilfelle er de det. I tillegg til å fortelle om sine erfaringer og opplevelser, gir de sine oppfat-ninger og vurderinger om utvalgte spørsmål. Gjennom intervjuene får jeg til-gang til et unikt materiale som ikke finns andre steder. Samtidig reiser det me-todiske spørsmål, ikke minst knyttet til kildekritikk – eller kildegransking, som Knut Kjelstadli (1999:169) også kaller det. Blaikie (2010:203) peker på at: «There is clearly some limitations to this kind of research as memory is fallible and its use always involves a possible reconstruction of the past under the in-fluence of subsequent experiences». Det mest sentrale validitetsspørsmålet er om roller og rolleforandring over en periode på tretti år fanges av intervjuob-jektenes subjektive minner og nåværende oppfatninger av virkeligheten. Roos

(1992:181) kaller forholdet mellom livet, fortellingen og samfunnet for en «bermudatriangel».

Generelt regnes en kilde som mer troverdig jo nærmere det er mellom en opplevelse eller erfaring og kildens fortelling om den. Flere av mine informan-ter forteller om opplevelser langt tilbake i tid – dette er en historisk studie. Det kan bety at de vurderer fortiden i lys av nåtiden. Samtidig kan de informantene som ikke er i jobben sin lenger, føle seg friere til å fortelle fordi de har færre bindinger til bedriften og stillingen. Det betyr ikke at deres beretninger er mind-re troverdige enn for eksempel de informantene som nå er sjefmind-redaktømind-rer. Dels glømmer man mest med en gang, og hva vi husker, avhenger også av vår inter-esse for det vi skal huske (Thurén, 1997:31). For de historiske intervjuene er etter-rasjonalisering en stor utfordring. Det er rimelig å anta at dette vil ha en betydning for de fortellingene og versjonene informantene gir. Det kildekritiske elementet dreier seg ikke minst om informantenes subjektive minner. Disse er dels knyttet til hukommelse. Det kan være forhold som informantene rett og slett har glømt, eller husker feil. Det kan også være elementer av selektiv hu-kommelse eller historie-omskrivning. En av informantene bruker nettopp et slikt uttrykk når han blir i tvil. «Altså nå er det også et problem når du spør meg, at det kan hende jeg har litt selektiv hukommelse» (Einar Hålien, 23.8.13).

Hukommelse kan ses som «en aktiv prosess, der en under erindringen konstruerer et bilde av sin egen fortid, der en på et assosiativt og bare delvis bevisst grunnlag henter fram ulike minnebrokker. Gjennom å sette sammen elementer av vår egen fortid skaper vi en identitet vi kan leve med sjøl og pre-sentere overfor andre» (Kjelstadli, 1999:196). I denne prosessen idealiserer man gjerne seg selv (Thurén, 1997:26), eller overdriver sin egen betydning (Berry, 2002:680). Mine intervjuer er ikke «livshistoriske» i den forstand at individet plasseres i verdens sentrum (Ehn, 1992). Men det er mulig å se dem som bio-grafiske i den forstand at de rommer historier om deres yrkesliv som redaktø-rer: «They’re talking about their work and, as such, justifying what they do. That´s no small matter» (Berry, 2002: 680).

For å vurdere informantenes beretninger i et kildekritisk lys har jeg konkret benytta meg av to metoder. For det første er det hendelser og beretninger som flere av informantene har fortalt om. På den måten er det mulig å vurdere de ulike beretningene opp mot hverandre, og se om det er samsvar eller uenighet. Her gir også intervjuene med konsernledere en slik mulighet til kryssjekking. For det andre er det for deler av materialet mulig å sette intervjuene inn i en kontekst ved hjelp av annet materiale. Jeg har undersøkt bransjebladene Pres-sens Tidning og Dagspressen for hele perioden fram til de gikk inn. Jeg har også benytta meg av søk i Retriever og i nettsidene til Tidningsutgivarna, Utgi-varna, Norsk Redaktørforening, samt konsernene og mediehusene i undersø-kelsen – i tillegg til historisk litteratur om tidsperioden og bedriftene.

Under punktet om elitekilder drøfter jeg blant annet dilemmaene med at sjefredaktørene er del av bedriftens ledelse og bundet til å forsvare offisielle strategier. Det kan gjøre at det blir en skjevhet i svarene. De kan også være

uttrykk for gjeldende normative eller generelle bransje-oppfatninger om medie-utvikling, endring og redaktørrollen. Det kan bli forsterka i svar der informan-tene gir uttrykk for holdninger. «Muligheinforman-tene er store for at vi feilerindrer, for at vi ubevisst har søkt å justere minnene i samsvare med de normene vi har i dag, eller for at forestillingene om fortida er farget av seinere erfaring» (Kjelstadli, 1999:196)

Et viktig poeng i kildekritikk, er kildenes kompetanse (Allern, 2015:52). Det dreier seg om å finne kilder som kjenner det området en skal undersøke. Mine informanter er førstehåndskilder for studie av sjefredaktørrollen i de utvalgte mediehusene. De har utvilsomt stor kompetanse, ikke bare på sin egen jobb, men de kjenner også bransjen. Men for å kunne dra nytte av de gode kildene, må også den som spør ha kunnskaper, påpeker Allern. Kildekritikk handler ikke minst om at materialet oppstår i møtet mellom informant og intervjuer. Det er en samtale der begge parter påvirker de dataene som skapes. Transparens i prosessen blir derfor svært viktig.

Ett av elementene i et transparent design er avklaring av egen rolle. Min vei inn i forskning på redaktørrollen er utvilsomt påvirket av praktisk erfaring som journalist og redaktør. Jeg har en lang erfaring i journalistikken, først og fremst i NRK, men også i dagspresse. Min første jobb som journalist fikk jeg i 1985, samme år som denne studien har startpunkt. Jeg har jobbet på flere plattformer og hatt mange ulike roller, fra nyhets- og featurejournalist via deskjournalist og vaktsjef. Jeg har også vært redaktør for NRK Rogaland, og hatt totalansvar for en redaksjon med om lag 55 ansatte. I denne perioden var jeg også medlem av Norsk Redaktørforening. Selv om jeg i dag er akademiker, phd-student og jour-nalistlærer, ligger mye av yrkesidentiteten min fortsatt i det journalistiske arbei-det.

Jeg har i tillegg vært medlem av Stiftelsen Stavanger Aftenblad184 i en to års-periode, et halvt år som leder. Stavanger Aftenblad er en del av Schibsted-konsernet og ett av mediehusene i mitt utvalg. Stiftelsen har formell vetorett ved redaktøransettelser. Jeg var som medlem av stiftelsen med på å intervjue Lars Helle før han ble ansatt som ny sjefredaktør i 2011. Jeg gikk imidlertid ut av stiftelsen for å unngå habilitetsproblemer da jeg startet denne phd-studien.

I arbeidet med avhandlingen har jeg etterstrebet å se bransjen utenfra. Det norske pressesystemet har jeg levd og arbeidet i, jeg kjenner det fra innsiden. Jeg vil hevde at det er en styrke også når jeg skal forske på det. Samtidig er det klart at jeg kjenner det norske systemet på en annen måte enn det svenske – kunnskapene om det svenske har jeg lest meg til. Det kan ses som kime til en

184 _{Utdrag fra Stiftelsens vedtekter: Stiftelsen Stavanger Aftenblad er en selvstendig stiftelse, som}

har som formål er å sikre og fremme mediehuset Stavanger Aftenblads grunnsyn, redaksjonelle uavhengighet og tilknytning til Rogaland. Stiftelsen skal godkjenne vedtektsendringer om endring av formålet med Stavanger Aftenblad og dessuten godkjenne tilsetting av mediehusets ansvarlige redaktør.

skeivhet i studien. Men kunnskapene om, og erfaringene fra, norsk presse kan også gjøre meg bedre i stand til å tolke og forstå det svenske.