Resymé
Artikkelen diskuterer hvordan det serialiserte formatet løses dramaturgisk i noen utvalgte norske og danske tv-serier (Kodenavn Hunter, Torpedo og Forbrydelsen), og hvilke virkninger dette har for presentasjon og håndtering av kriminalgåten, samt karaktertegninger. Utgangspunktet for denne diskusjonen er en ambisjon blant norske serieskapere om å tilegne seg en internasjonal Emmy-pris. De tre seri- ene ble vist omtrent samtidig på norsk tv, og viste ikke bare store forskjeller med hensyn til hva slags forbrytelse som presenteres, men også for hvordan interessen for kriminalgåten og dens impliserte karakterer, blir pleiet gjennom det episodiske forløpet. Disse egenskapene ved fortellingen kan forklare noen av forskjellene i kvalitet seriene i mellom og mangel på suksess i Emmy-konkurransen.
Nøkkelord: kriminalgåte, dramaturgi, serieformat, karaktertegninger, internasjonal Emmy
Kriminalfortellingen på tv – Formater og dramaturgi
I januar 2005 var det norske tv-dramamiljøet fremdeles i sjampanjerus. Bransjen var samlet på Losby Gods, med Kulturminister Trond Giske tilstede, der de presenterte en plan som skulle gi norsk tv-dramatikk et etterlengtet løft. Norsk- produsert tv-drama var lite synlig, både med hensyn til volum, oppmerksom- het og anerkjennelse. Til sammenlikning hadde norsk filmproduksjon i løpet av få år sett et radikalt oppsving i produksjonsvolum, publikumsoppslutning, og positive presseoppslag. Nå var tiden inne for at også norsk tv-dramatikk skulle få ta del i denne høykonjekturbølgen. Tiden var inne, mente man, for at norsk tv-dramatikk skulle ta steget fra å være en litt kjedelig affære til å bli på høyde med det beste i verden – hvilket vil si dansk tv-drama. Målet var å stå øverst på pallen i en prestisjefull konkurranse, nærmere bestemt å vinne en Internasjonal Emmy-pris innen 2007. Både svensk og dansk tv-drama har jo klart dette opp til flere ganger, og det norske dramamiljøet ville jo ikke være dårligere.
80
AUDUN ENGELSTAD
I forkant av satsningen frem mot en internasjonal Emmy hadde man re- gistrert gode tendenser som lovet godt for det videre arbeidet. Den norske statskanalen NRK hadde nylig produsert åtte episoder med kriminaldramaet
Svarte penger, hvite løgner (regi Jarl Emsell Larsen 2004), som må kunne beteg-
nes som kunstnerisk vellykket. Serien vant flere priser, blant annet Gullruten, Amandaprisen og Rivertonprisen.1 NRK hadde også satset stort på det seks
episoders lange politiske dramaet Ved kongens bord (regi Leidulv Risan 2005). Hovedrolleinnehaver Anniken von der Lippe ble Emmy-nominert for sin skue- spillerinnsats. De politiske hendelsene var spritet opp med kjærlighetsintriger og drap, og denne blandingen fikk seriens dramatiske premiss til å fremstå som konstruert. Blant NRKs mest profilerte tv-serier for øvrig var miniseriene basert på Karin Fossums bøker om politietterforsker Konrad Sejer (regi Eva Isaksen). Disse seriene – i alt fire så langt – opplevde jevnt over gode seertall, men i sin konvensjonelle form skiller disse dramatiseringene seg i liten grad fra mye annen tv-krim. Også Unni Lindells romaner om politietterforsker Cato Isaksen (regi Martin Asphaug, mfl) har blitt vist som miniserier på NRK, disse er imidlertid produsert eksternt av Nordisk Film. Når det gjelder TV2, hadde de tre sesonger med Seks som oss (regi Per Olav Sørenssen 2004), som kan plasseres i kategorien lettere drama, som sin norskproduserte dramasatsning. TV2 hadde også rimelig suksess med den fire episoders miniserien Ran (regi Gunnar Vikene 2005). I tillegg har TV2 såpesuksessen Hotell Cæsar, som har blitt vist daglig siden 1998. Sett på bakgrunn av nivået på norsk tv-dramatikk før 2005, tilsa en nøktern vurdering at en Internasjonal Emmy-pris i 2007 virket utenfor rekkevidde.2
Satsingen på Emmy 2007 medførte at en knippe produksjoner ble tilført ekstra midler og oppfølging. To av seriene som ble påmeldt Emmy-konkurransen var kriminalserier, Kodenavn Hunter, sendt over 6 episoder (sendestart 4. januar 2007), produsert av NRK og regissert av Jarl Emsell Larsen, og Torpedo, sendt over 4 episoder (sendestart 4. februar 2007), produsert av Nordisk Film for TV2, og regissert av Trygve Allistar Diesen. Det var knyttet store forventninger til disse seriene. Visningstidspunktet kunne imidlertid ikke vært mer uheldig. De ble nemlig vist mer eller mindre samtidig med den danske serien Forbrydelsen (regi Birger Larsen mfl 2007), og kontrasten i kvalitet var slående.
Ikke desto mindre har den uttalte satsningen på en internasjonal Emmy-pris hatt flere positive ringvirkninger. Noe av bakgrunnen for ønsket om å gi norsk tv-dramatikk et løft skyldes at interessen for tv-drama generelt har gjennomgått en voldsom oppsving siden slutten av 1990-tallet. I flere år har vi hørt at tv- drama er den nye filmen, ja den har til og med utkonkurrert filmen i forhold til kreativitet og interesse. Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner, men la det ligge i denne sammenheng. Amerikanske tv-serier som The West
Wing, Sopranos, Sex and the City, Prison Break og Lost, og vi må vel tilføye
de danske seriene Rejseholdet og Krønikeren, ble oppfattet som å sette en ny standard for tv-dramatikk. Ja, ryktene fortalte – ganske sikkert nokså overdre- vet – at tv-bransjen ga helt andre rammevilkår og friheter til prosjektutvikling enn den filmbransjen kunne tilby.3
KRIMINALFORTELLINGEN PÅ TV – FORMATER OG DRAMATURGI
Men norsk audiovisuell dramaproduksjon speilet ikke dette forholdet. I Norge var – og fremdeles er – filmen det dominerende medium i forhold til prestisje og oppmerksomhet, og selvsagt også økonomi. Det har tradisjonelt vært liten overføring av kompetanse og personell mellom filmbransjen og tv-bransjen, til tross for at det gjentatte ganger de siste tiårene har vært et uttalt ønske – både fra kulturpolitisk hold og fra aktører i produksjonsmiljøet – om å bygge ned gjerdene mellom de to bransjene. Andelen av norskprodusert tv-drama på nor- ske tv-kanaler har vært beskjeden, og med få unntak er det nesten utelukkende NRK som har produserte tv-dramatikk. Lenge ble NRK Drama beskyldt for å være helt lukket for det frie produksjonsmiljøet, men de er i dag forpliktet til å sette ut 10% av virksomheten til eksterne produsenter.
Satsningen på en internasjonal Emmy-pris hadde som et av sine formål å endre på bildet av to atskilte produksjonsmiljøer, og ikke minst forestillingen av norsk tv-drama som litt kjedelig. Og det har den langt på vei klart. Norsk tv-drama har fått økt interesse, økt status, og økt volum. Sånn sett var det en suksess, i alle fall hvis man måler i forhold til seeroppslutning. Nyere dramase- rier som Berlinerpoplene (regi Anders T. Andersen, 2007) og Himmelblå (regi Eva Dahr mfl. 2008) har oppnådd over en million seere for enkelte av sine episoder. Men det ble ingen Emmy-pris i 2007, heller ikke i 2008. Og det er heller ikke så rart når man ser på noen av de påmeldte seriene.
Formålet med denne artikkelen er å drøfte de utfordringene det serialiserte tv-formatet byr på når det gjelder å fortelle kriminalhistorier, med særlig vekt på hvordan format, håndtering av kriminalgåte og fremstilling av karakterer. Utgangspunktet for drøftelsen er de to norske og den danske tv-serien de tre nevnte seriene, og gjennomgangen vil belyse noen av forskjellene mellom dem. Avslutningsvis vil artikkelen peke på noen særlige problemer ved de norske krimserierne, som blant annet bunner i at norske kriminalfortellinger – både i litteraturen og på film og tv – har stagnert de siste ti årene.