Spørsmål knyttet til format ser i denne sammenheng ut til å ha tilnærmet evig relevans. Historisk sett er jo dette noe som har angått kriminalfortellingen helt siden dens fødsel i 1841 med fortellingene til Edgar Allen Poe. Kriminalfortel- lingens opprinnelige format var som kjent novellen, og dette satte noen helt klare rammer for historiene. Fokuset lå på selve kriminalmysteriet og etterfors- kningen av denne, og dette skulle fremstilles mest mulig konsentrert. Bare det som hadde relevans for gåten og dens løsning skulle med. Riktignok hadde en detektiv som Sherlock Holmes en rekke eksentriske sider som gjorde ham populær for det lesende publikum, men historiene var like fullt orientert mot selve kriminalmysteriet og løsningen av denne.
Da kriminalfortellingen også kom i romanform, fikk dette konsekvenser for hvordan historiene ble strukturert. For det var ikke lenger mulig at alt som ble fortalt hadde betydning for den forbrytelsen som ble etterforsket, til det
82
AUDUN ENGELSTAD
var omfanget av historien for stort. I stedet fikk man digresjoner i fortellingen i form av miljøbeskrivelser, fargerike karakterer, og selvsagt blindspor i etter- forskningen.4 Med den hardkokte kriminalfortellingen fra 1930-tallet er det til
og med nesten mulig å si at løsningen på kriminalmysteriet ble sekundært i forhold til alt det andre fortellingen hadde å by på. Det var selve ferden frem mot løsningen, og ikke løsningen i seg selv, som var av interesse. Som Ray- mond Chandler formulerte det, den beste kriminalfortellingen var den du leste selv om slutten manglet.5
Denne historiske utviklingen til kriminalsjangeren finner man åpenbare paralleller til når man skal diskutere tv-formatets betydning. Innenfor fjern- synsforskningen har man lenge skilt mellom grunnleggende formater tv-serier kan deles inn i, på engelsk kjent som series og serial. Series, som på norsk ofte oversettes med den frittstående serien, eller episodeserien på dansk, består av avsluttete historier, men der karakter og miljø er gjennomgående fra episode til episode. Serial, eller langserien på norsk, føljetongserien på dansk, har en historie som fortsetter fra episode til episode, og der karakterene gjennomgår en viss utvikling.
Kriminalfortellingens grunnstruktur baserer seg på at det tidlig foregår en forbrytelse, som får sin endelige avklaring ved fortellingens slutt. Ettersom publikum forventer et slikt handlingsforløp har de allerede helt fra begynnelsen av mye av oppmerksomheten rettet mot slutten, som både er kriminalmysteri- ets slutt og fortellingens slutt. Da blir som regel morderen avslørt og tatt, vi får vite hvorfor drapet skjedde, og omstendighetene omkring drapet. Underveis mot den endelige avsløringen prøver publikum å foregripe handlingen ved å fremsette en rekke antakelser om hva som allerede har skjedd og hva som kommer til å skje. Kort sagt, besvare de spørsmål som fortellingen åpner opp for.
Den frittstående serien innbyr til en nærmest umiddelbar tilfredsstillelse av nysgjerrigheten og en belønning for den innsatsen man som publikum har investert i ved å interessere seg for kriminalmysteriet. Formatmessig minner den frittstående serien på novellen, der man følger ledetråder og indisier frem mot en avsløring, alt innenfor en strengt avgrenset tidsperiode. Handlingen har liten plass til digresjoner, det er selve gåten som all handlingen kretser rundt. Den britiske tradisjonen representert ved for eksempel Dalziel and Pascoe minner om de klassiske detektivfortellingene. Det samme gjør til en viss grad en amerikansk serie som Columbo, ved at interessen knyter seg til innsamling av indiser til en beviskjede. Også en moderne serie som C.S.I. følger denne strukturen. C.S.I. ser ut til nesten utelukkende å dreie seg om hva forskjellige gjenstander og spor kan fortelle, og at alle disse fortellingene til sammen dan- ner fragmenter i en historie om en forbrytelse.
Utfordringen med denne type kriminalfortellinger, sett i forhold til utviklingen av historien og fremstillingen av intrigen som mysteriet er forbundet med, er at mange aspekter ved handlingen og de involverte blir fremlagt på en relativt lettvint måte. I C.S.I. finner man som regel det man leter etter i løpet av kort scene, selv når de befinner seg på en diger søppeldynge. En stump gjenstand
KRIMINALFORTELLINGEN PÅ TV – FORMATER OG DRAMATURGI
eller et avrevet tøystykke ser ikke ut til å by på problemer for dem som vet hva man leter etter. De finner alltid riktig gjenstand, og objektene forteller alltid helt utvetydige historier. Her er det minimalt med blindspor, feilslutninger eller mangel på opplysninger. I C.S.I. ser kriminalmysteriet ut til å kreve minimalt med innsats for å løses, utover avansert teknologisk utstyr og programmessig intuisjon. Åpenbart er dette noe av attraksjonen med disse seriene. Derimot beveger seriene i liten grad oppmerksomheten mot å interessere seg for offeret, forbryteren, etterforskerne eller selve etterforskningen.
Kriminalfortellingens grunnstruktur har helt andre dramatiske vilkår innenfor det kontinuerende tv-serieformatet. Grunnleggende kan man si at det korte, avsluttete, og det lange, kontinuerende, formatet byr på to forskjellige fortelle- modi. Vi kan skille mellom målrettet handling og tematisk rettet handling, eller det Rick Altman kaller goal driven og menu driven.6 Der den enkelte scene og
den enkelte hendelse i det korte formatet har som formål å bringe handlingen videre fremover, i en sammenhengende handlingskjede, er enkeltscenene og hendelsene i det lange formatet ofte motivert av å bekrefte og utdype relasjoner og konflikter. Handlingen drives således ikke utelukkende fremover, men tar seg også tid til å fremheve, eller til og med gjenta, noen fremtredende forhold. Altman bruker disse begrepene for å beskrive forskjellen i fortellestruktur i spil- lefilm og såpeserie. Når det gjelder miniserien og den korte langserien finner man gjerne en miks av disse scenetypene.
For den kontinuerende kriminalserien ligger det en avgjørende fortelleteknisk utfordring i hvordan interessen for kriminalmysteriet, som er det grunnleggende premisset handlingen hviler på, skal holdes ved like gjennom flere episoder. Vil ikke publikums interesse for forbrytelsen falme etter et par episoder? Da har det tross alt gått noen uker siden vi for første gang ble introdusert for kriminalmysteriet. Timesvis med annen fjernsynstitting i mellomtiden risikerer å svekke (også slette) inntrykket forbrytelsen etterlot seg og betydningen den har hatt for karakterene. Denne interessen må holdes ved like gjennom alle episodene.7