I det de omtaler som et kroppsfenomenologisk essay om det profesjonelle, utfordrer Skogvoll og Dobson (2012) en tradisjonell forståelse av profe- sjonsbegrepet der objektivitet og avstand framstår som sentralt (jf. Parson, 1964). Som alternativ fremlegger de en forståelse hvor kroppslighet, nærvær og blikk er i fokus for profesjonsutøvelse. Bakgrunnen for deres tenkning rundt en alternativ forståelse, er kunnskapssamfunnets krav til innovasjon i relasjon til det å være profesjonell396. Uten at de utbroderer hvilke utford-
ringer profesjonsutøvere møter i dagens samfunn, annet enn at det settes nye krav til å være profesjonell, foreslår de at disse kan blir møtt med et perspek- tiv som legger vekt på et fenomenologisk perspektiv der det å utvikle kom- petanse og kritisk bevissthet ‘fordrer en evne til å orientere seg kroppslig i spenningsfeltet mellom tradisjon og fornyelse innenfor profesjonen’ (Skogvoll & Dobson, 2012, s. 162). Å orientere seg kroppslig, skriver de, kan åpne for at profesjonsutøveren får tilgang til det hun/han allerede vet, men ikke kan artikulere, og også for utvikling av kunnskap om dette.
394
Andre motstrømninger jeg har støtt på men ikke gitt plass til her er eksempelvis Lenz Taguchi (2010), Steinnes (2011) og Pacini-Ketchabaw (2010).
395
Ingen av dem begrenser seg til barnehagelærerprofesjonen, men er samtidig rettet mot også denne.
396
I litteratur om utøvelse av barnehagelæreryrket er det vi vet men ikke kan artikulere, ofte omtalt som taus kunnskap397. Dette har vært og er fremdeles
et mye brukt begrep innenfor barnehagepedagogikk (se eksempelvis BFD, 1995; Gunnestad, 2007; KD, 2011b). Skogvoll og Dobson (2012) videreut- vikler i sitt essay begrepet taus kunnskap ved å ta i bruk ‘taus kompetanse’. De fremhever at kompetansebegrepet er mer dekkende for hva det som er taust, er en vev av. Noe som handler om både kunnskap, ferdigheter og holdninger, ikke kun kognitiv kunnskap. Og i et fenomenologisk perspektiv, også om ‘fornemmelser og andre kroppslige erfaringer’ (2012, s. 163). Det er særlig dette siste jeg tenker er et nytt bidrag i forhold til å tenke nytt om profesjonalitet. De forstår det altså som produktivt, i relasjon til nye krav for profesjonsutøvelse, å åpne opp for ‘taus kompetanse’. Og i det legger de og utforske fornemmelser og andre kroppslige erfaringer, sammen med kunn- skap, ferdigheter og holdninger. Selv om jeg ikke tar utgangspunkt i et fe- nomenologisk perspektiv398, finner jeg støtte i Skogvoll og Dobsons utfors-
king av muligheter for innovasjon i profesjonsfeltet.
Skogvoll og Dobson (2012) skriver videre at en revitalisering av det de omtaler som ‘det fenomenologiske «noe»’ (s. 164), overskrider de utford- ringer en tradisjonelt er opptatt av når taus kunnskap eller taus kompetanse artikuleres. I en tradisjonell tenkning er det målrasjonelle og objektive ofte i sentrum, og mekaniske tilnærminger tas i bruk i forsøk på å avdekke taus kunnskap. Slik jeg leser det er Skogvoll og Dobson (2012) imidlertid opptatt av å vikle seg inn i taus kompetanse som kroppslige fornemmelser og å und- re seg over ‘fornemmelser som skaper de avtrykk som en sitter igjen med, det grep den andre har festet på den profesjonelle, både kroppslig og eksis- tensielt (s. 167). Kroppslige fornemmelser, slik jeg blir inspirert til å tenke på det når jeg leser Skogvoll og Dobsons essay, kan eksempelvis være en udefinerbar følelse av ubehag etter å ha vært vitne til at en kollega ikke sier noe verbalt til en mor når hun leverer datteren sin en morgen, eller en for- nemmelse av at måten jeg ordla meg på i møte med en kollega var etisk pro- blematisk. Skogvoll og Dobson (2012) foreslår at en profesjonsutøver som søker bevissthet om sansenes kvaliteter og undrer seg over dette kroppslige tause, kan avdekke potensiale i dette «noe».
Innenfor nymaterialismens og Deleuze-inspirerte forskeres begrepsappa- rat kan dette «noe» sammenliknes med affekt-begrepet. Imidlertid er dette «noe» i disse perspektivene, slik eksempelvis Stewart (2007) konseptualise- rer det, noe som ikke søkes avdekket men heller eksperimentert med. Stew- art beskriver dette «noe», eller det hun også betegner som ‘ordinary affects’ slik: ‘Something throws itself together in a moment as an event and a sensa-
397
Det var den ungarske filosofen Polanyi som først utviklet begrepet taus kunnskap om det vi kan men som vi ikke kan artikuleres (Grimen, 2008; Skogvoll & Dobson, 2012).
398
Snarere så tar jeg i bruk begreper fra Deleuze og Guattaris filosofi som kritiserer fenome- nologi (Colebrook, 2002; Olkowski, 1999).
tion; a something both animated and inhabitable’ (2007, s. 1, kursiv i orginal ). Og spørsmålet disse «noene» ber om å bli stilt er i følge Stewart ikke hva de betyr (ikke avdekke noe), som i en representasjonstenkning, men hvilke potensielle modus av å vite og å forholde seg til ting som allerede er der i dem399. Og her vil ikke bare relasjoner mellom profesjonsutøver og barn eller
foreldre være av interesse, men også konstituering av profesjonsutøverens subjektivitet; som hos Deleuze og Guattari kan tenkes på som en pågående relasjon av diskurser og materialitet. I denne studien forstås som nevnt (or- dinære) affekter som interessante for hva annet som kan være mulig å tenke om etisk profesjonsutøvelse.
Et annet poeng som Skogvoll og Dobson (2012) drøfter er en forståelse av profesjoner som grupper som kjemper for egen status i sammentreff med andre profesjoner, og at kunnskap brukes i slike kamper som middel til å legitimere og danne en funksjonell avgrensning til andre profesjoner. Om en profesjons kunnskap begrenses til en bestemt disiplin, skriver Skogvoll og Dobson, ‘står profesjonsutøverens blikk i fare for på tilsvarende vis begren- ses til å omfatte visse former for kunnskap, ferdigheter og holdninger’ (s. 170). Dette kan fungere som en reduksjonistisk prosess som starter allerede i utdanningen og et utfall kan være at den profesjonelle skaper møter hvor noe blir sett mens andre forhold oversees. Det er derfor viktig å søke et blikk, skriver de, et ‘connoisseurens blikk’ som er interdisiplinært, både i utdan- ning av den profesjonelle og i utvikling av profesjonene (s. 170). Det å være en interdisiplinær profesjonsutøver krever derfor at den profesjonelle er tverrfaglig når hun/han engasjerer seg med kroppslige fornemmelser sam- men med kunnskaper, ferdigheter og holdninger (Skogvoll & Dobson, 2012, s. 171).
Selv om jeg ikke tar i bruk et kroppsfenomenologisk perspektiv i denne studien, har dette alternative blikket på hva profesjonalitet kan være likevel vært produktivt for meg og hva jeg kan tenke. Blant annet at en klassisk profesjonsutøvelse kan begrense hva vi kan involvere oss med som barneha- gelærere. Og at andre perspektiver kan åpne opp for mer. Men også det neste eksempelet har vært produktivt for nytenkning, og samtidig for å spore de stratifiseringene som jeg opplever at til dels hindrer mer flyt i relasjon til profesjonsutøvelse i «et flerkulturelt samfunn», noe jeg kommer inn på om litt. Hva det neste eksempelet tematiserer så tydelig, er hvordan også utdan- ningene må dra lasset. Og utgangspunktet er danning i utdanning.