Ett av disse er at jeg har valgt og presentere små rasjoner av data (sporinger av stratifiseringer i/med meg og rundt meg) allerede fra den første side i avhandlingsteksten (Sarwars kronikk). Dette er et grep for å vise fram flere deler av det voluminøse, heterogene og komplekse dataarkivet, og å støtte opp om fortellingen om denne studien. Samtidig håper jeg å få fram at jeg tar på alvor det pågående symbiotiske forhold mellom filosofi og sosial empi- risme, som finnes i Deleuzes arbeid (Hickey-Moody & Malins, 2007), og at empirisme alltid starter med hendelser (Deleuze, 1991). Et annet valg er at jeg har delt presentasjonen av sporingene inn i to innganger, én som konsen- trer seg om stratifiseringer av profesjonalitet, og én som presenterer stratifi- seringer av «rase»364. Og det tredje valget, som kanskje er aller viktigst å
poengtere, er at jeg i disse to inngangene har forsøkt meg på en slags ordnet presentasjon uten rangering eller hierarkisering.
Det jeg presenterer i de to neste gangene er en eksperimentell (re)presentasjon av sporede stratifiseringer (artikulasjonslinjer), som er ‘centripetal, homogenizing, hierarchizing, and normalizing discourses and practices’ (Martin & Kamberelis, 2013, s. 671). En leser vil her møte på et utvalg stratifiseringer i kollektive sammensetninger av uttrykk vedrørende profesjonalitet og «rase». Noe Deleuze forstår som en ‘majoritarian mode’ av virkeligheten (Colebrook, 2002, s. 104) og som fungerer som en standard som deltar i subjektivering (Lorraine, 2005). ‘Majoritarian’ kan også forstås som en kulturell reproduksjon (Goodchild, 1996, s. 54), jf. lag og stabilitet.
364
Leseren vil også støte på sporinger av aktualiserte praksiser365; maskiniske
sammensetninger eller affektive sammenstøt. Som tidligere nevnt viskes skillene mellom disse to typer sammensetninger ut i en maskinisk virkelig- het.
Inspirert av Deleuze og Guattari, kan det å spore stratifiseringer tenkes på som en strategi for å tenke ‘the past against the present’ (Deleuze, 2001b, s. 246)366. Ikke som en ren nostalgia eller for å vende tilbake (til noe kjent),
men som en interesse for ‘of a time to come’ (Foucault i Deleuze, 2001b, s. 246). Sagt på en annen måte; som en strategi for å skape andre-blivelse. Det- te kan forklares ved at, i sammenstøt mellom stratifiseringene, leserens kropp (personlige-profesjonelle erfaringer og kunnskap), samt konsepter jeg har presentert tidligere i avhandlingsteksten, kan immanente transversaler utløses. Transversaler som skaper en slags kommunikasjon mellom inngang- ene og de heterogene delene i inngangene, og også de filosofiske-teoretiske konseptene jeg har presentert. Og med det kan nye artikulasjoner produseres. Å kartografere dominerende stratifiseringer har altså i seg potensialer for å skape noe nytt, som jo var noe jeg higet etter. Om noe nytt oppstår, og even- tuelt hva, kan jeg imidlertid ikke forutsi, noe som er eksperimenteringens vesen. Derfor drives ikke denne intellektuelle åren av en interesse for me- ningsskaping, men for om noe virker, hvordan det virker, hva som produse- res (Jackson & Mazzei, 2012; Lenz Taguchi, 2012; Massumi, 1987; St. Pierre, 2004).
Som nevnt forstår jeg kartografi som en tilnærming som også er interes- sert i uorden; å kartografere. Dette kan dreie seg om å være åpen for imma- nente transversaler og mulige virkeligheter som oppstår når en arbeider med sporingene. Men, inspirert igjen av MacLure (2013a), Lenz Taguchi (2012) og flere (Coleman, 2008; Jackson & Mazzei, 2012), opplever jeg at det å kartografere som en analytisk tilnærming kan gjøres enda mer aktivt. Uor- den, skriver MacLure (2013a), er det som av og til oppstår mellom mønstre som språket vårt produserer. Som er utenfor vår bevissthet og kontroll som
365
Praksiser er her forstått som ‘places where what is said and done, rules imposed and rea- sons given, the planned and the taken-for-granted meet and interconnect’ (Foucault, 2000, s. 225).
366
En slik sporing kan minne om Focaultdiansk genealogi. Genealogi som metode, slik Foucault (1984) presenterer det, skiller seg fra annen tradisjonell historisk forskning. Genea- logi plasserer seg som en strategi som gjør det motsatte av å søke etter opprinnelser (Foucault, 1984, s. 77). Å spore maskiniske relasjoner er også anti-genealogi, i følge Deluze og Guattari (1987, s. 12). Et grunnleggende prinsipp for å forstå genealogi hos Foucault, er kritikken mot en historieforståelse som lineær med en tydelig begynnelse og slutt. Genealogi utfordrer slik den store myten om utvikling, som også har preget feltet tidlig barndom (Cannella, 1997), og introduserer i stedet et fragmentert historiebegrep. Genealogi ser historie som en serie av grener som formerer og sprer seg utover i det uendelige, som et rhizome. Mange grener leder ikke noen steder og å lete etter en logikk i hvordan grenene sprer seg er en bortkastet manø- ver.
forskere (MacLure, 2013b). Eksempelvis som når en blir spesielt interessert i et data-element:
such as a sarcastic comment in an interview, or a perplexing incident, or an observed event that makes you feel kind of peculiar. Or some point in the pe- destrian process of ‘writing up’ a piece of research when something not-yet- articulated seems to take off an take over, effecting a kind of quantum leap that moves the writing/writer to somewhere unpredictable (MacLure, 2013b, s. 660-661)
Dette kan forstås som ‘an impossible (non) space that is completely other to the levels and structures of representation’ (MacLure, 2013a, s. 176). Og her kan i følge MacLure (2013a, 2013c) merkelige relasjoner oppstå, relasjoner som kan utnyttes til å skape uventede ontologiske effekter. Dette tilbyr data et annent potensiale enn ‘their capacity for mute surrender to the colonialist administration of social science’ skriver MacLure (2013c, s. 228), som er noe jeg har strevd med å komme bort fra i denne studien367.
MacLure (2013a, 2013b, 2013c) forstår det å engasjere seg med uorden, og som jeg mener er overlappende med å kartografere, som å affirmere at noe i dataarkivet gløder og vokser som krystaller. Eller som ugress, som Deleuze og Guattari (1987) kanskje ville ha sagt. Og hun kaller dette for forundring. For å registrere forundring må vi slik jeg forstår det bevege oss utover en representasjonslogikk, vi må åpne opp for materialitet (jf. Lenz Taguchi, 2012). Om jeg kopler dette sammen med Deleuze og Guattari (1987) sitt forslag til hvordan skape en BwO, tenker jeg på data som gløder og skaper forundrung som en ‘advanteageous place’ i sammensetningen jeg forsøker å tegne et kart over (1987, s. 178). I arbeidet med ulike ordnende organiseringer var det flere av elementene i dataarkivet som forundret mer enn andre. Og fra disse vil jeg, som Deleuze og Guattari foreslår, eksperi- mentere med å finne ‘potential movements of deterrotorialization’ og ‘pos- sible lines of flight’ (1987, s. 178), for å skape denne tingens (representert ved en nettside og et fotografi) BwO. Dette oppfatter jeg som en mer pågå- ende eller aktiv måte å interessere seg for uorden. Hvordan jeg mer konkret og abstrakt har gått fram får å gjøre dette, å skape en BwO for sporinger og med det forsøket å sette mer fart i andre-blivelse, vil jeg gjøre rede for etter at jeg har presentert sporinger av hvordan profesjonalitet og «rase» stratifise- res368.
367
Se Inngang 2 der jeg skriver om interessen for dekoloniserende og kritisk forskning.
368