Myrdahl (2010) er en av svært få forskere i Norge som har involvert seg med akademiske analyser av «rase» de senere år55. I sin studie56 av hva hun kaller
‘Norwegian racial projects’ registrerer hun blant annet at det, både i og uten- for akademia, avvises at «rase» produseres i en norsk kontekst. Og hun for- står denne unnvikenheten til å snakke om «rase», som relatert til ideer om at det å bruke selve termen «rase», refererer til troen på at det finnes distinkte
55
Det har slik jeg forstår det ikke vært stor interesse, i norsk kontekst, for å undersøke hvor- dan «rase» produseres og opprettholdes på ulike sosiale arenaer innen samfunnsforskningen (noen unntak er Berg, 2004; Gullestad, 2002a; Myrdahl, 2010; Pihl, 2005; Rogstad & Midtbøen, 2010).
56
Myrdahl utforsker om og hvordan rasialisering kommer til uttrykk i Norge i perioden 1970- 2005. Hun har blant annet intervjuet innvandrere fra Sør- og Øst-Europa, og sporet hvordan diskurser om «rase» og innvandring har forandret seg i den nevnte tidsperioden ved å gjøre lesninger av politiske dokumenter. På bakgrunn av analyser argumenterer hun for at hvithet i økende grad har blitt et sentralt aspekt i produksjon av norsk nasjonal identitet og at rasialise- ringsprosesser som ble etablert tidlig på 1970-tallet virker inn i det norske samfunnet i dag.
biologiske og hierarkiske rangerte menneskelige raser (s. 7). At det snakkes så lite om «rase» i norsk kontekst, framstår i følge Myrdahl likevel som et paradoks. Noe hun beskriver slik:
According to the dominant Norwegian narrative, there is no such thing as «race» in Norway. Nonetheless there are «Norwegians» and there are Others, and the demarcation between the two returns again and again to perceptions of phenotype, culture, geography, and religion (s. 6).
Paradokset hun peker på går ut på at til tross for den dominerende forståelsen om at «rase» ikke finnes i Norge, skilles det likevel mellom «norske» og «Andre» (jeg tenker at Sarwar i hendelsen i kronikken kategoriseres som «Andre»). Og denne avgrensningen, som Myrdahl skriver i sitatet over, henger sammen med oppfatninger av fenotyper, kultur, geografi, og religion. Videre mener Myrdahl at (det tilsynelatende) fraværet av «rase» i norsk sammenheng, henger sammen med konstruksjoner av forskjellighet og na- sjonal tilhørighet som er helt avhengig av fenotyper for å kunne fastslå rela- tiv norskhet (s. 7). Hvem eller hva som får passere som norsk i ulike sam- menhenger, er altså i stor grad tuftet på kategoriseringer ut fra utseende57 (jf.
Alcoff, 2002), samtidig som slike prosesser kompliseres av forståelser av kultur, språk og religion (Myrdahl, 2010). Altså, som jeg også har argumen- tert for i introduksjonen, ser det ikke ut til at «rase» er noe mindre virksom om vi utelater dette ordet fra vårt vokabular. Når det gjelder hvilke ord som har overtatt, ser det ut til at kultur har fått en sterk posisjon.
Selv om dette kanskje særlig er sterkt i Nord-Europa58, har denne tenden-
sen mot å utelukke «rase» fra samtaler om diskriminering, som igjen ser ut til å dytte ut muligheter til å snakke om andre typer diskriminering enn de som går på å ikke anerkjenne, respektere eller tolerere «andres» språk, kultur og livssyn, også funnet grobunn i en bredere kontekst. For snart 15 år siden skrev Solomos og Back (2000) at en av de viktigste karakteristikkene ved situasjonen vi befinner oss i, i relasjon til rasemessige diskurser, er at mani-
57
Hübinette og Tigervall (2008, s. 221) hevder at «rase» sjelden berøres i diskusjoner om diskriminering i den svenske konteksten, og de tolker det dit hen at utseende ikke oppfattes som betydningsfullt for tenkning om diskriminering i Sverige. I en senere artikkel peker de imidlertid på hvordan «svenskhet» i det offentlige Sverige, er tett sammenvevet med «hvit» hud og motsatt, at det å ikke få passere som «svensk» er tette sammenvevet med «mørk» hudfarge (Hübinette & Tigervall, 2009). I 2008 startet Antirasistisk senter en kampanje under parolen «Jeg er også norsk» (http://www.jegernorsk.no/), og denne var en reaksjon på hvor- dan kategorien «norsk» i mange sammenhenger utestenger mennesker ut fra fenotyper og/eller etnisitet.
58
Norden har en helt annen historie med tanke på eksempelvis imperienes framtog i Asia og Afrika, samtidig som andre verdenskrig og Hitlers fascisme er nær historie for mange i større deler av Europa. Dette virker inn i hvordan samfunnene har nærmet seg det å arbeide mot rasisme og diskriminering. Jeg kommer tilbake til den nordiske konteksten i relasjon til å forstå rasial diskriminering i Inngang 7.
festasjoner av «rase» er kodet i et språk som har som formål og undra seg beskyldninger om rasisme eller rasemessig diskriminering. Eksempelvis er «rase» ofte kodet i form av begrepene ‘forskjellighet’ og ‘kultur’ (May, 1999). Og denne formuleringen virker for meg svært treffende som beskri- velse for situasjonen jeg har skissert. Men, skriver Solomos og Back (2000), til tross for et skifte av termer fortsetter rasemessig diskriminering ved at ‘the qualities of social groups are fixed, made natural, confined within a pseudo-biologically defined culturalism’ (s.20)59. Eksempelvis kan egenska-
per til sosiale grupper som «innvandrere», muslimer eller «minoritetsspråk- lig» (som innad er svært heterogene) oppfattes som naturlige og faste, men dette foregår under dekke av et språk hvor «rase» ikke så lett kan spores (May & Sleeter, 2010b)60.
Språkforskeren Kubota (2010) hevder at språklig forskjellighet har erstat- tet «rasemessig» forskjellighet i det som kan omtales som fargeblind rasiali- sering. Kulturelle og språklige stereotypier, og jeg vil her legge til religiøse og etniske stereotypier, bærer altså hele tiden med seg undertoner av rase- messige stereotypier selv om disse ikke nevnes eksplisitt (selv om vi er blin- de for «rase») (Emerson, 2013; Gullestad, 2002a; Kubota, 2010; May, 1999). Og disse stereotypiene bærer med seg en historisk arv fra koloniale diskurser og praksiser (som igjen ikke kan adskilles fra klassisk raseteori)61.
At det er stille rundt «rase», kan sies å tåkelegge at «rase» er betydnings- fullt. Og det kan også skjule rasialiserende prosesser under andre ord som kultur, språk og forskjellighet. Dette scenarioet tenker jeg at er medvirkende til at «rase» ikke er skjøvet fram som en relevant kategori i en norsk barne- hagefaglig kontekst. Slik jeg oppfatter «situasjonen» er «rase» til stede i den sosiale virkeligheten som en stor elefant i rommet. Mange merker at «rase» eksisterer (inkludert meg selv), hva nå enn «rase» er, men «rase» er likevel noe som i liten grad artikuleres. Med sin kronikk bryter imidlertid Sarwar (2010) med stillheten, i det hun tar opp fenotyper som betydningsfullt i sko- lesammenheng. Hun pirker borti det at fenotyper, og også diskurser klistret til hudfarge og andre genetiske uttrykk («de med mørk hud kan dårlig norsk»), virker inn i dagligdagse hendelser i og utenfor pedagogiske institu- sjoner. Men altså, vil den som leter i politiske og faglige tekster vedrørende det barnehagepedagogiske landskapet, finne svært få forsøk på artikulasjoner som setter «rase» på dagsorden, noe jeg allerede har gjort rede for i intro- duksjonen.
59
I norsk kontekst skriver Gullestad (2002a) at kulturalisering er tett knytte til rasialisering (og også hierarkisering), og nevner som et eksempel at «innvandreres» livsmønster ofte for- stås i lys av ‘uoverstigelige kulturforskjeller’ (s. 271).
60
‘New racisms’ er også et begrep som er introdusert for å forstå hvordan sosiale grupper som muslimer konstrueres som en trussel mot vestlige samfunn (May & Sleeter, 2010b).
61