Kartografi er på et vis overlappende med Deleuziansk empirisme (Deleuze, 1991, 2001a) og nyempirisme (Clough, 2009; MacLure, 2011, 2013b). Det
359
er en tilnærming til virkeligheten som engasjerer seg med både diskur- ser/språk og materialitet, både aktualiserte og virtuelle dimensjoner av virke- ligheten (Deleuze & Guattari, 1987; Martin & Kamberelis, 2013), og både sporing og kartografering (Deleuze & Guattari, 1987). Inspirert av MacLure (2013a, 2013b, 2013c) kan kartografi360 tenkes på som en tilnærming som
åpner for å eksperimentere med både orden, og uorden. Orden kan handle om å spore artikulasjoner som intellektuelt forstås som virksomme med den sammensetningen en vil skape kunnskap om. I denne studien har jeg avgren- set meg til artikulasjoner av profesjonalitet og «rase». Å spore kan også handle om mønstre og nitidig arbeid med blyanten på en utskrift av et interv- ju, eller en stadig omorganisering av data for å kople seg på materialet på flere måter (MacLure, 2013a, s. 181). Dette gjorde jeg gjentatte ganger i prosessen; på gulvet, i tankene/kroppen da jeg gikk tur, i plastmapper i en stor pappeske, og på en seng (se foto under). Ved gjentatte ganger å lese, se på, lytte til og berøre data, forsøkte jeg å skape en slags orden i det som på et vis framsto som umulig å ordne i «hjelpsomme» kategorier361. Dette gjøres
for å få kunnskap om hvordan materialiseringen av et fenomen ‘has become extracted from particular events as to capture or “apprehend” a particular problem’ (Lenz Taguchi, kommer 2015, s. 4). Problemet jeg som nevnt «levde» var at «rase»-hendelser ble repetert i/meg, til tross for flere tilgjeng- elige verktøy for å motarbeide disse (eksempelvis postkolonial teori, kritisk teori, dekonstruksjon, anti-rasisme).
Å arbeide med uorden, å kartografere, som er den andre delen av den dob- le bevegelsen jeg tidligere nevnte, opplevde jeg ikke så merkelig som det kanskje kan virke. Noe som må knyttes til at det i dette perspektivet ikke lenger finnes noe intensjonelt subjekt som står på utsiden av data ‘digging behind or beyond, or beneath it’ for å identifisere en høyere orden av me- ning, temaer eller kategorier (MacLure, 2013b, s. 660). Også data (hvis vi lenger vil kalle det data362), ‘have their ways of making themselves intellig-
ble to us’, skrive MacLure (2013b, s. 660). Her forstås ikke forsker-subjekter som autonome agenter som nærmer seg data på avstand. En nymaterialistisk analytisk tilnærming er en sammenfiltring mellom data, forskerens personli- ge-profesjonelle erfaringer og kunnskap, og teorier/konsepter (Jackson & Mazzei, 2012). I denne forståelsen kan data og data-analyse hele tiden bli
noe annet, fordi det affirmeres at de nevnte elementene konstituerer hverand-
360
MacLure bruker ikke kartografi-begrepet, men jeg mener at det hun skriver om er forenelig med slik jeg forstår kartografi.
361
Jeg vil her nevne at det gjentatte ganger var som om flere av data-elementene ikke ville holde seg i kategorien jeg ordnet dem i, men «ropte» om også å legges i en annen.
362
Det pågår en debatt om hvorvidt det er produktivt å fortsette å snakke om data i kvalitativ forskning (se eksempelvis special issue av International Journal of Qualitative Research, volume 26, issue 6, 2013). Selv om jeg er klar over denne, og kan leve meg inn i argumenta- sjoner mot å fortsette å bruke «data», har jeg valgt ikke å utfordre dette begrepet i avhand- lingsteksten.
re og med det skapes noe nytt (Jackson & Mazzei, 2012). Sagt på en annen måte, i en nymaterialistisk tenkning er begjærsproduksjonen som setter fart når forskere(n) og data/teori filtres sammen, av stor interesse (Jackson & Mazzei, 2012; MacLure, 2013b).
Pågående omorganisering av data Foto: Camilla Eline Andersen Inspirert av Deleuze og Guattari, og tenkning rundt ‘post-metodologi’363,
utforsker også Jackson og Mazzei (2012) en metodologi som arbeider både innenfor og mot tolkning. Noe jeg forstår som nært opp til MacLures til- nærming til data via eksperimentering med orden og uorden. Og med det utfordrer Jackson og Mazzei simplistisk behandling av data og analyse. Ek- sempelvis tilnærminger som reduserer komplekse data til tematiske enheter som så tolkes uavhengig av kontekst og omstendighet. Gjennom å revurdere metodologi som baserer seg på tolkning, mener de å kunne unslippe ‘the representational trap’ og også utfordre hva de ber data om (Jackson & Mazzei, 2012, s. viii-ix). Blant annet ber de ikke data gi dem en bakenforlig- gende forklaring på at noe skjer, ei å romme en eller flere betydninger. De er mer opptatt av hva som skjer når ulike elementer konstituerer noe nytt sam- men med data, noe som kan tenkes på som en onto-epistem-ologisk kunn- skapsproduksjon (Jackson & Mazzei, 2012). Og dette betyr at vi også forsø- ker å lese data fra våre egne situerte og materialiserte forskerkropper (Lenz Taguchi, 2012).
363
Denne forståelsen av at data kan bli noe annet (igjen og igjen) i sammen- støt med «meg», som altså inkluderer teori, konsepter, stemninger, erfaringer med å være «hvit» kvinne, og affekter som oppstår der og da, var etter hvert som jeg ga meg hen til denne logikken, ikke det som utfordret meg mest. Det jeg opplevde som svært utfordrende handlet mer om hvordan presentere sporingene jeg hadde gjort i en akademisk tekst; hvordan «mine» relasjon til «rase» som tidligere førskolelærer og nå barnehagelærerutdanner, var strati- fisert i meg, rundt meg, og på stedene jeg traverserte over en gitt periode. Hvordan spenne opp min situerte sporing av de to lagene jeg oppfattet som mest sentrale for å skape kunnskap om studiens problem? Det fantes ikke én logisk måte å gjøre dette på, fordi et uendelig antall (re)presentasjoner virket mulige. Og ingen av disse var stabile. Hvordan kunne jeg presentere den blivelsesprosessen jeg hadde dokumentert? Imidlertid gjorde jeg etter hvert noen valg, som jeg ikke hevder var de eneste eller beste, men som kan sees på en form for eksperimentering med orden (MacLure, 2013a), eller å arbei- de med/mot tolkning.