Til tross for vendingen i forhold til metodologisk tilnærming, og en skjerpet- het i forhold til hvilket problem jeg ville utforske, kunne jeg som nevnt bru- ke det materialet jeg allerede hadde samlet inn i det jeg forsto som et dataar- kiv. Men jeg ønsket også å fortsette å samle på artefakter og å skrive ned aktuelle erfaringer. Med det nye vokabularet som autoetnografi tilbød, og at jeg opplevde å ha avgrenset meg til en varhet i relasjon til «rase», forsto jeg det som både politisk og nødvendig å dokumentere enda flere erfaringer (Reed-Danahay, 1997a; Spry, 2011). Samtidig våget jeg nå å stole mer på at det å skrive ned kroppslige erfaringer kunne være fruktbare i vitenskapelig sammenheng. For som Spry (2011, s. 502) så fint uttrykker det er performa-
tiv autoetnografi174 konstruert ‘in the agency of telling, of the telling body, in
the critical assignment of language to experience’. Utover i studien ble jeg altså mer og mer interessert i livet slik jeg erfarte at det foldet seg ut i det landskapet jeg traverserte, men også minner fra tidligere erfaringer. Minner som dukket opp og koplet seg til nåtidige erfaringer.
Minnearbeid er et begrep for en strategi brukt i feministisk forskning (Berg, 2004, 2008; Davies & Gannon, 2006; Haug, 2009; Onyx & Small, 2001). Som med de fleste metodiske strategier finnes ulike måter å gjøre minnearbeid på, noe jeg ikke vil utdype her. Jeg vil likevel kort sitere Haug (2009) som skriver at minnearbeid ikke handler om å lete etter en sannhet om hvordan noe egentlig skjedde, i stedet skriver hun:
we are trying to do two things: to find out how we actively conform with ex- isting power relationships; and also, where in the past there are ‘sparks of hope’ (s. 538)
Slik jeg forstår det handler det om å få øye på dominerende strømninger vi alle er en del av (kollektive minner for eksempel), men også om å skape noe annet ved å analysere minner. Minnearbeid har tidligere blitt brukt som en metodisk strategi i norsk kontekst i relasjon til hvithet (Berg, 2004, 2008). Berg (2008) forteller her om deres175 erfaringer med minnearbeid som en
måte og utforske hvithet på, og også som en strategi for å fokusere på ‘the practices of scientific knowledge production processes’ (s. 215). Gjennom analyser av minnene fant de at:
a clear picture evolves of a reticence towards expressions and articulations of whiteness as an unmarked position. Silent avoidance, passivity, and guilt fig- ure prominently in our memories (Berg, 2008, s. 219)
I en annen artikkel mener de å finne spor i minnene av hva de har kalt ‘taus forlegenhet’ (Berg, 2004). Og dette er også viktig kunnskap i relasjon til hvithet. Inspirert av dette arbeidet tillot jeg også minner å være del av data- arkivet. Dette var minner som kjentes i kroppen og som kom inn i bevissthe- ten uten at jeg forsøkte å lete dem opp. Hva jeg samlet på var altså kroppsli- ge erfaringer og minner som opplevdes som «rase»-aktige «innhankinger», og som jeg enda ikke kunne forklare hvordan kom til eller ebbet ut, men som etterlot et slags utydelig avtrykk i meg176. For det var som at det i dette inten-
se, måtte finnes noe av betydning.
174
Spry bruker performativ autoetnografi, men jeg forstår dette som nært opp til poststruktu- rell og/eller dekonstruktiv autoetnografi.
175
De var to forskere, og den andre forskeren var Kirsten Lauritsen.
176
Etter hvert prøvde jeg meg også på å artikulere disse «rase»-aktige innhankingene som rasialiserende prosesser som oppsto i meg og med meg på utallige steder og i uventede øye- blikk i mitt hverdagsliv.
Slik jeg forsøker å eksemplifisere med vignetter og andre typer data i den foregående og i denne inngangen, har jeg gjentatte ganger erfart å bli «tatt inn» i kroppslige-mentale tilstander som jeg opplever som «betente», størk- nede eller uforløste i relasjon til slik jeg (rasjonelt sett?) tenker at jeg ønsker å leve i «et flerkulturelt samfunn». I tilstander som bare skjer til tross for utvidet kunnskap om perspektiver som vil utfordre diskriminering. I tilstan- der som bare kommer mot deg etter sammenstøt med omverdenen. Jeg har valgt å sitere McCarthy (2006) for å si noe utdypende om hva jeg mener at jeg gjorde i den videre utforskningen og hvorfor:
I write to seek our racial knowledge in places other than the controlled study, or the omniscient intent to organize the field of race relations theory, or the ethnographic excursion into the colonized life of the Other. I seek out new places: in the realms of popular culture, in the realms of literature, in the realms of imagination, in the realms of the filmic fantasy, and in the quiet ag- onism of postcolonial self-exploration and self-understanding (s. 258)
I likhet med McCarthy ville jeg skape kunnskap fra nye steder. Steder hvor jeg beveget meg i mitt hverdagslige liv. Jeg har derfor samlet data på tvers av domener som ikke nødvendigvis forstås som relevant for utdannings- forskning, og jeg har interessert meg for kroppslige erfaringer som utfordrer meg.
Ofte var det imidlertid materialer eller artefakter som utløste kroppslige reaksjoner som jeg oppfattet som «rase»-aktige. Hva jeg gjorde var derfor å også å plukke jeg med meg brosjyrer i butikker, fotografere steder som satte noe i gang i meg, og jeg tok imot ting som venner og kollegaer hadde kom- met over og som de mente kunne være interessant for mitt prosjekt (dvd’er, bøker, avisartikler, internett-lenker). Jeg skrev ned tanker og spørsmål som ble til gjennom sammenstøt med ulike typer media, jeg tok opp ting som ble sendt på tv (dokumentarer, debattprogram, intervjuer, tegnefilmer) og så animerte filmer rettet mot barn177. Jeg leste og samlet på flere romaner, avis-
artikler og debattinnlegg, nettsider, politiske tekster, barnehagefaglige teks- ter og akademiske tekster. Jeg samlet på leker fra restaurantkjeder og cd’er for barn. Jeg observerte, lyttet, luktet, kjente etter, snakket og skrev. Skrive gjorde jeg ofte. Etter faglige seminarer, etter togturer, etter innkjøp av gaver til barnebursdager, etter samtaler, etter at et minne plutselig hadde dukket opp i en eller annen sammenheng. Den eneste begrensningen jeg satte for hva som kunne bli data og altså havne i det jeg har kalt et arkiv, var at det på
177
Denzin (2001) hevder at vi, for å forstå forhold som kan knyttes til «rase», må inkludere media og det han kaller ’the cinematic racial order’ (s. 244). Han refererer til en Nordameri- kansk kontekst når han sier at størsteparten av befolkningen forstår rangering av «raser» gjennom samspill med et komplekst og fragmentert medielandskap. Denzin uttrykker effekter av medielandskaper slik: ’these landscapes shape and define society’s discourses about race and race relations’ (s. 247).
en eller annen måte skulle oppleves av meg som interessant for å tenke på «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase».
Jeg tenker i ettertid at jeg var på en slags konstant utkikk etter noe «rase»- aktig i et uoversiktlig terreng. Noe kom jeg plutselig over mens andre ting fant jeg fordi jeg lette. Jeg vil si at jeg arbeidet ut fra en intens interesse for alle bitene av livet som vanligvis ikke framstår som relevante i dominerende perspektiver på profesjonsutøvelse i «det flerkulturelle», og det kan beskri- ves som en arbeidsprosess der prosjektet var i kroppen hele tiden178. Dette
«rase»-aktige var noe som nærmest ulmet og glødet bortenfor det jeg hadde språk for å artikulere, men jeg forsøkte likevel så godt jeg kunne og doku- mentere det. Mye ble dokumentert med tekst, men jeg dokumenterte også «selvet» via genre som fotografi, musikk og artefakter som nettsider (jf. Pink, 6.9.2013).
Før jeg kort skal si noe rundt at jeg i dataarkivet også har en tekstliggjø- ring av en samtale med to «hvite» mødre, vil jeg vise til litteratur som støtter hvordan denne studien kan sies å krysse ulike terreng og også disipliner. For en forståelse som utpeker seg innen mye av litteraturen om hvordan forske på «rase», er nettopp at dette bør skje på tvers av faglige territorier og disip- linære grenser (eksempelvis Bulmer & Solomos, 2004; Goldberg & Essed, 2002; Gunaratnam, 2003). Goldberg og Essed (2002, s. 11) mener eksem- pelvis at disiplinære verktøy er utdaterte. Og de forslår å bryte begrepsmes- sige og metodologiske barrierer ved å bevege seg mellom disipliner og geo- grafiske steder, og mellom kjønn og forskjellige befolkningsgrupper. «Rase» er for komplisert til at vi kan begrense oss til ulike skott om vi vil forsøke og konseptualisere kunnskap om dette fenomenet (Goldberg & Essed, 2002; Gunaratnam, 2003). Slik jeg forstår dette krever dette en forståelse av fors- keren som noe annet enn ekspert eller den som vet, fordi det er et umulig prosjekt å ha oversikt over alt som skjer eksempelvis i sosiologiens eller medievitenskapens domener. I denne studien kommer en tverrdisiplinaritet blant annet til uttrykk ved at data er samlet på og nedtegnet uten restriksjoner i forhold til hvilket felt de «tilhører».