Jeg har også her lyst til å vise til at det finnes en debatt, som kanskje er mindre kjent innen utdanningsfeltet, om begrepene som brukes i media og i forskning i relasjon til eksempelvis rasisme og diskriminering. For er det Sarwar (2010) holder opp for oss i kronikken rasisme eller er det diskrimine- ring? For eksempel har Rogstad og Midtbøen (2009, 2010) undersøkt hvor- dan samfunnsforskningen forstår og kategoriserer fenomenene rasisme og diskriminering, og om eksisterende teoretiske perspektiver er brukbare for å analysere kompleksiteten som finnes i samtidens rasisme- og diskrimine- ringsfelt. Et av spørsmålene de trekker frem er om det kan være hensikts- messig å reservere bruken av henholdsvis begrepene rasisme og diskrimine- ring til avgrensede fenomener i framtidig forskning og i offentlige debatter. Argumentasjonen for en slik gjennomgang av hva ulike perspektiver gjør eller beskriver, er at det å tolke eller kategorisere hendelser som rasisme eller diskriminering, ofte etterfølges av konflikter. Slike konflikter skyldes ’dels av at rasisme utfordrer grensene mellom akademia, politikk, moral og erfa- ringer, dels av påfallende begrepsuklarhet på feltet’ (Rogstad & Midtbøen, 2010, s.32). Begrepsuklarheten, mener Rogstad og Midtbøen, går ut på at det ikke er klart hvilke begreper som bør brukes i forhold til rasisme på ulike nivåer (som individ- og samfunnsnivå)62. Rogstad og Midtbøen (2009, 2010)
forsøker å utfordre denne begrepsuklarheten ved å tenke rundt hvilke begre- per som egner seg best om vi snakker om for eksempel institusjonell rasisme på strukturnivå eller voldsrasisme på individnivå63.
Det er to sentrale poeng som Rogstad og Midtbøen (2009, 2010) peker på som nødvendig å reflektere rund i samtidens norske kontekst. Det første er at
62
Collins og Solomos (2010a) tar opp en liknende begrepsproblematikk i internasjonal sam- menheng. De ser også en tendens til at rasisme og rasial diskriminering i samtidige politiske diskurser og i forskning, ikke gis forskjellig innhold. Det komplekse forholdet mellom rasis- me og sosial ekskludering, skriver de, gjør det imidlertid viktig å skille mellom rasisme og rasial diskriminering (2010a, s. 11). Altså mellom individuell praksis ut fra rasistiske ideolo- gier og strukturelle praksiser hvor spor av rasistiske ideologier kan være aktive.
63
Det empiriske utgangspunktet for deres drøfting av hensiktsmessig begrepsbruk er tre konk- rete nyere hendelser i Norge som alle har fått nasjonal oppmerksomhet. De tre hendelsen blir brukt som utgangspunkt for å diskutere hvilke teoretisk perspektiver (og slik også begreper) på rasisme og diskriminering som best mulig belyser de mekanismer som er i spill i så ulike vidtspennende hendelser. Hendelsene er omtalt på følgende måte: 1) ’Den utdannede’, som betegner Monto Hussain sin virkelighet som nyutdannet ingeniør med etnisk minoritetsbak- grunn som ikke får arbeid etter endt utdanning, 2) ’Den etterlatte’, som peker på hendelsen i Sofienbergparken i Oslo sommeren 2007 hvor en skadet Ali Haji Mohamed Farah ble etterlatt av ambulansepersonell, og 3) ’Den drepte’, som referere til 15 år gamle norsk-ghanesiske Benjamin Hermansen som i 2001 ble drept på Holmlia i Oslo av tre personer fra et nynasistisk miljø (2010, s.33-34). Alle de tre eksemplene har i media blitt knyttet til begrepene rasisme
og diskriminering. Men, spør Rogstad og Midtbyen (2010) med utgangspunkt i eksemplene,
er rasisme og diskriminering to sider av samme sak, eller er det mulig å skille mellom når begrepene bør brukes?
rasisme- og diskrimineringsfeltet er svært komplekst og at ulike begreper kan skape mer støy en godt. I samfunnsforskningen er rasismebegrepet for- stått som foranderlig og komplekst, og noe som skjer på ulike nivåer. Det finnes ikke én men hele tiden flere rasismer. Imidlertid, skriver Rogstad og Midtbøen (2009), ser det ut til at den norske offentlige debatten holder fast ved en rasismeforståelse ’som hviler på en ideologisk overbevisning om eksistensen av menneskeraser’ (s.4)64. Dette til tross for at det i de fleste
sammenhenger er snakk om rasisme i en annen form. De skriver også at ulike forståelser av rasismebegrepet kan gjøre at forskere og allmennheten snakker forbi hverandre. For dagens profesjonsutøvere som kanskje ikke har hatt tilgang til å diskutere ulike former for rasisme gjennom sin utdanning65,
kan det være en potensiell fare for at de i sitt arbeide for å motvirke rasisme og alle former for diskriminering (KD, 2011), tenker at rasisme kun er i ar- beid der individer handler ut fra en ideologi om at «raser» finnes. Diskrimi- nering vil da ikke bli motarbeidet som noe strukturelt og institusjonelt. Og kulturell rasisme vil muligens også komme ut av syne.
Denne utfordringen krever at forskere spesifiserer hva begrepet innehol- der i sine avgrensede prosjekter, og om fenomenet som forskes på kan kop- les til klassisk rasisme, nyrasisme, og/eller rasialisering66 (Rogstad og Midt-
bøen, 2009; 2010). Sagt på en annen måte utfordres forskere til å vurdere hvilke begreper som velges når en forsker på og formidler kunnskap om utestengningsmekanismer på bakgrunn av hudfarge, etnisitet, kultur, reli- gion, språk, og om fokuset er på individ- og/eller strukturnivå. Selv om jeg allerede har forsøkt å gjøre dette klart i innledningen, vil jeg igjen presisere at det er fenomenet rasialisering (jeg kaller det også rasemessig diskrimine- ring) jeg utforsker i denne studien. Jeg velger dette begrepet framfor diskri- minering alene og rasisme fordi jeg tenker at det legger trykk på «rase» som delaktig i diskrimineringsprosesser, og derfor er et mer presist begrep. Og fordi det muligens ikke skaper så mye motstand som jeg opplever at Rogstad og Midtbøen tenker at rasismebegrepet gjør.
64
Noe som kan sees i sammenheng med unnvikenheten som Myrdahl (2010) har funnet i forhold til snakke om «rase».
65
En nasjonal undersøkelse i Norge, som begrenser seg til mindre byer og kommuner, viser at kun tre prosent av de pedagogiske lederne/styrerne i barnehager har fordypning eller etterut- danning innen flerkulturell pedagogikk eller liknende (Andersen, et al., 2011). Om disse resultatene koples på at Strand (2006, 2007) i en undersøkelse om barnehagepedagogikkens epistemologi sporet at det som kultiveres innenfor feltet er «den gode norske barndommen» (som hun videre hevder bidrar til å opprettholde forhandlinger om norskhet), tenker jeg at svært få barnehagelærere har fått tilgang til ulike forståelser av rasisme gjennom sin utdan- ning.
66
Klassisk rasisme har her med individers ideologi å gjøre og ideen om at det finne distinkte menneskeraser, nyrasisme har eksempelvis med diskriminering mot muslimer å gjøre, og rasialisering peker ofte på diskriminering bortenfor individers holdninger og ideologi. Se også
Det andre sentrale poenget er spørsmålet om hvorvidt det er meningsfylt å snakke om rasisme når biologer avviser at det eksisterer menneskeraser67.
Rogstad og Midtbøen (2009) uttrykker med klarhet at det fra et sosiologisk perspektiv er viktig og fortsette å snakke om rasisme, og de begrunner dette slik:
Dersom folk oppfører seg som om det er forskjell mellom raser, så er det vik- tig uavhengig av biologisk sannhetsgehalt; da er det en kategori som gjøres virkelig i sine konsekvenser og som må gjøres til gjenstand for et analytisk blikk (2009, s. 4)
Deres bidrag kan slik forstås som et innspill til hvordan samfunnsforsk- ningen framover, i kampen mot rasisme og diskriminering, bør forholde seg til begreper. Og jeg oppfatter at de kommer med dette bidraget som et aktivt forsøk på å komme videre i norsk rasismedebatt slik den forholdt seg rundt millenniumskiftet, hvor kunnskaper om eksklusjonsmekanismer ble stilt i bakgrunnen av en uenighet blant sentrale aktører om hva rasisme egentlig innebærer (Rogstad og Midtbøen, 2009). Deres konklusjon er at rasisme foregår på flere nivåer og at rasismebegrepet kan omfatte både individ- og samfunnsnivå. Men, at det kan være fornuftig å gjøre et skille mellom dis- krimineringsbegrepet og rasismebegrepet når en snakker om holdninger og handlinger på individnivå. Et slikt skille opphører imidlertid når ’systematisk utenforskap langs etniske skillelinjer på strukturnivå’ adresseres (Rogstad og Midtbøen, 2010, s. 2). De velger, på bakgrunn av konfliktnivået rundt rasis- mebegrepet, likevel å bruke diskriminering i forhold til rasisme på struktur- nivå. Hvordan en skal forstå forholdet mellom individ og samfunn er, som Rogstad og Midtbøen (2009) peker på, en større generell debatt i samfunns- fagene som ikke enkelt lar seg løse. Likevel avslutter de begrepsdiskusjonen med å si at det er nettopp i koplingen mellom individer og strukturer at det kreves et spesielt fokus68.
I forlengelse av dette vil jeg nevne at også Brah (2005) uttrykker tvil i forhold til om rasisme er et godt nok forklaringsverktøy for dagens komplek- se tilstand med tanke på «rase». Hun skriver at:
One ramification of the complex and continually changing discourses, prac- tices, and histories of the idea of race is that the concept of racism may not it- self be quite adequate as an explanatory tool (Brah, 2005, s. 83)
Brah sitt innspill i debatten, er å interessere seg for hvilke subjekter som produseres i relasjon til «rase». Vi rasialiseres forskjellig, skriver hun, og vi
67
Dette poenget har forbindelsestråder til argumentasjonen jeg refererte til i introduksjonen, om ikke å bruke «rase» som et analytisk begrep i forskning.
68
Deleuze tilbyr muligheter for å interessere seg en slik kopling med sin mikropolitikk, noe jeg tar opp helt mot slutten av avhandlingen.
innhankes derfor forskjellig som subjekter. Vi bør derfor også adressere erfaring og subjektivitet i arbeidet mot rasemessig diskriminering (s. 83-84). Og dette er noe jeg tar med meg videre i denne inngangen, og i studien for- øvrig.
Å involvere seg med «rase» som noe som har betydning i pedagogiske praksiser i tidlig barndom framstår muligens, på bakgrunn av det jeg hittil har brettet ut, som svært komplekst, risikofylt og også ubestemmelig å in- volvere seg med. Mine erfaringer, som «hvit» (tidligere profesjonsut- øver/akademiker/mor) er at dette er en svært utfordrende og/eller tabu tema- tikk69. Samtidig, med Sarwars (2010) opplevelser fra en innskrivningsdag på
skolen friskt i minne og med kunnskap om at mange i Norge opplever dis- kriminering der også fenotyper spiller en sentral rolle70, tenker jeg at det er
problematisk å avvise «rase» som betydningsfullt. For å styrke dette argu- mentet enda mer, vil jeg i den videre teksten synliggjøre at Sarwars historie bare er ett eksempel på at «rase» er en kategori som er virksom. Og jeg gjør dette gjennom å vise til tidligere forskning, på tvers av disipliner, som på ulike måter viser «rases» tilstedeværelse i tidlig barndom. Disse, tenker jeg, utfordrer ideen om at «rase» ikke har betydning i dette feltet, en ide Mac- Naughton og Davis (2009) mener er dominerende på tvers av nasjonale grenser71. Og også ideen om at barn er uskyldige og uvitende i relasjon til
«rase» (MacNaughton & Davis, 2009). Studiene jeg viser til er fra henholds- vis språkvitenskap, litteraturvitenskap og antropologi72.
69
For å illustrere dette vil jeg nevne to former for reaksjoner som jeg ofte støtte på når jeg fortalte om studiens tematikk til (særlig «hvite») pedagoger i barnehagen og/eller andre med interesse for pedagogiske institusjoner. En respons kan oppsummeres som «Men hva skal det være godt for?», med påfølgende eksempler på hendelser hvor barn ikke «ser» hudfarge. En annen respons har vært (ofte mer lavmælt) «Jeg har også opplevd at «rase» er til stede i tidlig barndom, men det snakker jeg ikke med noen om». Flere i denne siste kategorien fortalte meg om hendelser hvor de hadde opplevd at «rase» var til stede. Disse omhandlet for eksempel hvordan barn har kommentert andre menneskers fenotypiske trekk, om egne reaksjoner til slike kommentarer, om tausheten som ofte følger slike kommentarer og et ubehag over et fattig ordforråd som viser seg i standard fraser som ‘nei sånt må du ikke si’ eller ‘alle er like mye verdt selv om vi ser forskjellig ut’.
70
Se introduksjonskapittelet.
71
Et refreng som ser ut til å krysse globale grenser og historier, er at barn ikke er klar over at «rase» eksisterer, og om de er det, er det bare på en overflatisk måte (Robinson & Jones-Diaz, 2006, s. 74). Robinson og Jones-Diaz (2006) kopler dette sammen med at utviklingspsykolo- giske teorier mislykkes i å forstå barns liv som konstruert innenfor sosiale strukturer, og kulturelle og diskursive praksiser (s. 73). I en utviklingspsykologisk tenkning oppfattes barn som uskyldige og umodne, og enda ikke infisert av det som er utenfor barnehagen («rase»).
72