Å tenke på hvordan subjektivitet konstitueres med konsepter fra Deleuze og Guattari kan umiddelbart virke fåfengt siden en maskinisk virkelighet (jf. Deleuzes empirisme) ikke har noe subjekt, eller noen annen form for organi- serende midtpunkt. Begjær mangler ingenting, skriver Deleuze og Guattari, imidlertid er det subjektet som mangler i begjær, eller begjær som mangler et
281
Og med dette også profesjonalitet.
282
fast subjekt (1977, s. 26)283. Det eneste subjektet, i følge Deleuze og Guattari,
er begjæret som passerer fra en kropp til en annen (jf. begjærsfilosofien jeg allerede har presentert) og som hele tiden ødelegger et kunstig enhetlig ego:
The only subject is desire itself on the body without organs, inasmuch as it machines partial objects and flows, selecting and cutting the one with the oth- er, passing from one body to another, following connections and appropria- tions that each time destroy the factitious unity of a possessive or proprietary ego (1977, s. 72)
Likevel er spørsmål vedrørende subjektivitet og subjektivering hele tiden til stede som en undervannskygge i flere av Deleuze (og Guattari) sine tekster (Spindler, 2013). Ikke ut fra en moderne ide om Subjektet hvor subjektet eksisterer forut for erfaringer og derfor er noe vi tar for gitt284, men ut fra en
interesse for det immanente. Og ut fra en forståelse av virkeligheten som sammensetningers pågående utvidelse av relasjoner på/med båndfrie strøm- ninger.
For å vikle meg mer inn i hvordan subjekter formes i en Deleuzeoguatta- risk filosofi vil jeg vende meg til Deleuzes ide om erfaring en gang til. Før det vil jeg imidlertid kort minne om hvordan jeg i Inngang 2 gjorde rede for hvordan Scott (1992) forstår erfaring. Scotts (1992) sentrale poeng er at sub- jektet ikke eksisterer forut for erfaring, men konstitueres gjennom erfaringer. Scott forstår erfaringer som språklige/diskursive hendelser. Og disse, skriver hun, er like mye kollektive som de er individuelle siden diskurser er noe mennesker per definisjon deler. Subjektet konstitueres gjennom språkli- ge/diskursive hendelser, og subjektivitet kan derfor forstås som en språk- lig/diskursiv prosess. Denne forståelsen var svært produktiv for meg i en tidlig fase av studien, da jeg strevde med å forstå sammenhenger mellom erfaringer og subjektivitet/profesjonalitet. Men, som nevnt tidligere, var det «noe» som unnslipper dette perspektivet; hvordan også materialitet deltar i konstituering av rasemessig subjektivitet (Hames-García, 2008).
Hvordan Deleuze forstår erfaring har jeg berørt tidligere285. Her skrev jeg
fram hvordan Deleuze forstår erfaring som en serie bevegelser, og jeg nevnte hans insistering på at vi må begynne med erfaring om vi skal forstå hvordan virkeligheten blir til (Deleuze, 1991). Hva denne empirismen tilbyr er i følge
283
Noe jeg forstår som en kritikk av Hegels dialektikk og av Kants forståelse av erfaring. I moderne filosofi, fra Descartes via Kant og til Hegel, har virkeligheten blitt det vi mennesker måler oss selv og våre grenser opp mot, eller noe som speiler det vi ikke er (Grosz, 2005b, s. 132). Se også tidligere i denne inngangen der jeg skriver om Deleuzes forståelse av erfaring.
284
Som i Descarets kjente ‘cogito’ – ‘jeg tenker derfor er jeg’. Subjektivitet er i denne tradi- sjonen etablert ved å argumentere at alle sannheter og virkeligheter vi kjenner til kommer til oss gjennom erfaringer. Vi kan tvile på disse sannhetene, men det er ingen tvil om at det finnes et subjekt som erfarer og som kan tvile. Som tenker. Subjektet i denne filosofiske åren (etter Guds død) er derfor ikke noe det stilles spørsmål ved (Colebrook, 2002, s. 72).
285
Colebrook (2002, s. 81) at vi ikke lenger tenker på erfaring som gjort av subjekter. Erfaring er ikke lenger ‘an individual property’ (Semetsky, 2005, s. 91). De «rase»-aktige erfaringene jeg har dokumentert er i en slik forståel- se ikke gjort av meg som et bevisst og intensjonelt subjekt adskilt fra begjær, men kan heller forstås som ‘experiential event[s]’ (Semetsky, 2005, s. 92). Colebrook (2002, s. 74) skriver at det med Deleuze og Guattari er mulig å tenke at erfaringer er en strøm av liv, eller en strøm av affekter og persepter, og at ingenting eksisterer adskilt fra dette. Persepter er ikke persepsjonens object slik det tradisjonelt forstås men ‘packets of sensations and relations that live on independently of whoever experience them’ (Deleuze, 1995, s. 127). Persepsjon, slik Deleuze forstår det, er ‘non-passive contiunual moul- ding, driven and given by affect’ (Colman, 2005a, s. 13). Og affekt, eller intensitet som Deleuze og Guattari også bruker for å omtale affekt, omhand- ler den forandringen eller variasjonen som oppstår når sammensetninger (kropper) støter sammen eller kommer i kontakt med hverandre (Colman, 2005a)286.
Det finnes altså ikke noe subjekt (eller noen annen væren) som står på ut- siden og persiperer det som pågår i strømningene. Det som finnes er i stedet en multiplisitet av erfaringer ‘from which any being or idea is effected’ (Colebrook, 2002, s. 87, kursiv i orginal). Erfaring er derfor ‘a-subjective and impersonal’ (Semetsky, 2005, s. 91), samtidig som at det er fra slike erfaringer at vi skaper et bilde av oss selv som subjekter. Colebrook (2002) forklarer dette nærmere i sitatet under:
There is perception, and it is from this perception that subjects are formed. This perceiver can then go on to form an image of itself as an ‘I’ in relation to some outside or transcendent world. Any truth or transcendence, any ground from experience, is always an event of experience. We do not begin as sub- jects who then have to know a world; there is experience and from this expe- rience we form an image of ourselves as distinct subjects (s. 74)
Deleuze og Guattari forstår erfaringer som det miljøet som muliggjør en sammensetnings kapasitet ‘to affect and be affected’ (Semetsky, 2005, s. 91), altså å skape produktive maskiniske forbindelser. Og dette miljøet er immanensplanet (Colebrook, 2002, s. 89).
I likhet med all annen virkelighet i en maskinisk virkelighetsforståelse, eksisterer altså ikke «jeg» forut for eller adskilt fra de båndløse strømninge- ne virkeligheten består av. «Jeg» aktualiseres gjennom maskiniske sammen- setninger av begjær og kollektive sammensetninger av uttrykk (Deleuze & Guattari, 1987, s. 25). «Jeg» blir til gjennom begjærsproduksjon der diskur- sive/sosiale (expression) og materielle (content) elementer på immanenspla- net deltar. «Jeg» er en tilstand av konstant blivelse, eller som Deleuze og Guattari skriver: ‘the self is only a threshold, a door, a becoming between
286
two multiplicities’ (1987, s. 275). «Jeg» er en sammensetning (Kaufmann, 2011b) (jf. alt vi vet er sammensetninger). Subjektivitet i en maskinisk virke- lighetsforståelse, konstitueres altså i en serie sosiomaterielle hendelser. Noe som skiller seg fra forestillingen om at mennesker kan reflektere over et «jeg» som er adskilt fra omgivelsene (Semetsky, 2003), og også selvet som produsert utelukkende gjennom diskursive hendelser (jf. Scott).