Konseptet sammensetning tilbyr en svært radikal forestilling av multiplisitet, eller forskjellighet (Haggerty & Ericson, 2000)235. I denne forestillingen av
multiplisitet, mingles heterogene elementer kontinuerlig sammen i forskjel- lige mer eller mindre faste relasjoner som likevel aldri er de samme. Sagt på en annen måte kan en maskinisk sammensetning forstås som en prosess der heterogene elementer kommer sammen og der forbindelser kontinuerlig bry- ter sammen og kopler seg sammen i nye relasjoner236. En multiplisitet237 har i
følge Deleuze og Guattari ikke noe objekt eller subjekt ‘only determinations, magnitudes, and dimensions that cannot increase in number without the mul- tiplicity change in nature’ (1987, s. 9). Bennett (2010), i sammenheng med sin interesse for sammensetningers agentskap238, skriver at selv om proto-
medlemmer (de heterogene elementene i en sammensetning) i seg selv har vitale krefter, vil en sammensetning virke på måter som overgår hver av de enkelte delenes agentskap (s. 24)239. I sammensetninger virker proto-
medlemmer sammen, de gjør at noe skjer, og det er denne «sammenheten» som produserer og skaper effekter. Med dette antyder Bennett at også ikke- menneskelige (materielle) elementer virker inn i agentskap, noe som er et av de sentrale karakteristikkene ved nymaterialisme (Dolphijn & van der Tuin, 2012).
Dette, skriver Deleuze og Guattari (1987, s. 27-28), er en og’ets logikk, fordi det i denne tenkningen er særlig hva som er i mellom som er interes- sant. Eller sagt på en annen måte, er det forbindelsene (og…og…og) som er interessante, det som gjør det mulig for noe å komme sammen i en skapende relasjon. Slik jeg forstår det er det her, i midten, at de politiske og kreative
234
Allerede i introduksjonen til A thousand plateaus blir leseren gjort oppmerksom på bilder av tenkning som preger den vestlige filosofien, men som i følge Deleuze og Guattari aldri har nådd en forståelse av forskjellighet (Deleuze & Guattari, 1987).
235
Det kunne også vært mulig å bruke begrepet mangfold her, men siden utgangspunktet for studien er at jeg ikke var fornøyd med de mangfoldsperspektivene jeg allerede kjente til i tidlig barndom, ønsker jeg heller å bruke multiplisitet og forskjellighet. Dette kan, sånn jeg tenker på det, hjelpe meg ‘å forsøke være en fremmed i eget språk’ (Deleuze & Guattari, 1987; Steinnes, 2011, s. 208).
236
Som en rhizome uten begynnelse eller slutt, der nye utløpere kontinuerlig skyter ut i alle retninger.
237
Deleuze og Guattari insisterer på å behandle forskjellighet/multiplisitet som et substantiv.
238
Altså hva de gjør/produserer.
239
En hver sammensetning er satt sammen av ulike diskret sammensetninger, det jeg her inspirert av Bennett kaller ‘proto-medlemmer’.
potensialene i en begjærsfilosofi alltid er til stede (jf. Deleuzes interesse for å skape framfor å oppdage). En sammensetning er i følge Deleuze og Guattari, ‘this increase in the dimensions of a multiplicity that necessarily changes in nature as it expands its connections’ (1987, s. 9). Og som jeg var inne på i forhold til det maskiniske, karakteriseres sammensetninger nettopp av at den er konstant underlagt forvandling (Deleuze & Guattari, 1987, s. 90). Den virker altså ikke som i en tenkning om kausalitet: fordi x så y, og heller ikke på bakgrunn av lover om likhet eller nytte. Men, mer som i en smitte- tenkning, altså en tenkning om hvordan virus spres240 (Massumi, 1992, s.
192).
Inspirasjonen til en annen konseptualisering av multiplisitet (eller for- skjellighet) finner Deleuze (alene og sammen med Guattari241) blant annet i
Bergsons filosofi og multiplisitets-begrep (Deleuze, 1988a; Deleuze & Guattari, 1987, s. 533)242. Hva Bergson med sitt multiplisitetsbegrep i korthet
forsøker å gjøre, er å forene de to motsettende elementene kontinuitet og heterogenitet243 (Leonard & Moulard, 2012), med vekt på bevegelse
(Coleman, 2008). For å gjøre dette utvikler han begrepet duration, eller va-
righet. Varighet hos Bergson omtales som en kvalitativ multiplisitet, som
betegner en ‘unfolding of difference in time’ (May, 2003, s. 147). En kvali- tativ multiplisitet er alltid heterogen og midlertidig, og for Bergson er den også ubeskrivelig (Leonard & Moulard, 2012)244. Den er per definisjon alltid
blivende, noe som innebærer at en multiplisitet (som kan være noe så for- skjellige som verden, profesjonalitet eller hud) er ‘fundamentally dynamic’ (Coleman, 2008, s. 111). Det må ikke forstås slik at eksempelvis profesjona-
240
Virus kan reprodusere seg uavhengig av cellers kromosoner og kan infisere alle typer cellulær organismer. Når et virus kommer i kontakt med en mottakelig celle kan den bli opp- tatt i cellen og overta kontrollen over cellens stoffskifte slik at mer virus produseres (http://no.wikipedia.org/wiki/Virus og https://snl.no/virus%2Fbiologi, besøkt 5.3.2015).
241 I A thousand plateaus nevnes multiplisitet som én av deres ontologis prinsipper (Deleuze
& Guattari, 1987, s. 8).
242
Henri Bergson (1859-1941) var på sin tid en svært anerkjent filosof. Deleuze bidro til fornyet interesse for hans filosofi med boken Bergsonism (1988a), og han innså med dette arbeidet at Bergsons viktigste bidrag til filosofi var hans ide om multiplisitet (Leonard & Moulard, 2012).
243
I boken Time and free will går Bergson til angrep på Kants ide om at frihet hører til en verden utenfor tid og rom, og Bergson mener at Kant har misforstått tid og rom i en slags miks med det resultatet at vi må forstå menneskelige handlinger som bestemt av naturlige årsakssammenhenger. Bergson tilbyr en delt respons til Kants ide. På den en siden, for å definere bevissthet foreslår Bergson å differensiere mellom tid og rom. På den andre siden, gjennom differensieringen definerer han ‘the immediate data of consciousness’ som midlerti- dig. Eller sagt med andre ord, som ‘the duration’ (Leonard & Moulard, 2012).
244
I ‘the duration’ er det ‘no juxtaposition of events; therefore there is no mechanistic causali- ty. It is in the duration that we can speak of the experience of freedom’ (Leonard & Moulard, 2012). På grunn av begrenset plass går jeg ikke mer inn på varighet her, men henviser til
Bergsonism (Deleuze, 1988a, s. 31-32). Her utforskes også begrepene ‘difference in degree’
litet, i bevegelse, forandrer seg fra å være en fast ting til å bli en annen fast ting. Bevegelse er det som konstituerer eller karakteriserer profesjonalitet. Hva profesjonalitet er, er bevegelse. Profesjonalitet er alltid blivende (Coleman, 2008; Grosz, 2005a).
En kvalitativ multiplisitet står i motsetning til en kvantitativ multiplisitet som kan karakteriseres som homogen og spatial, og som kan representeres med et symbol (eksempelvis 42)245. Deleuze og Guattari (1987, s. 534) skri-
ver at Bergson brakte to veldig ulike typer forskjellighet fram i lyset: en som kan karakteriseres som ‘qualitative and fusional, continuous’ (kvalitativ), og en som er ‘numerical and homogeneous, discrete’ (kvantitativ). De legger også til at ‘matter goes back and forth between the two’ (kursiv i orginal, 1987, s. 534)246, noe som for meg er eksempel på Deleuze og Guattaris hånd-
tering av stabilitet og ustabilitet i livet.
Grosz (2005a) skriver at Deleuze oppfattet Bergson som kanskje den største teoretikeren av forskjellighet, og at ‘Deleuzian difference is Bergso- nian’ (s. 5, kursiv i orginal). Forskjellighet hos Bergson, og derfor også Deleuze, er ikke er et konsept som er bundet opp til enheter, uavhengige ting eller tid247. Forskjellighet er det som karakteriserer selve virkeligheten248,
som igjen kan karakteriseres som strømning av tid. Forskjellighet hos Deleuze, forklarer Colebrook (2002, s. 122), er imidlertid ikke ‘a power
within time; it is the power of time itself’, og det eneste som ikke forandrer
seg med tiden er forskjellighet og tiden selv. Deleuziansk varighet (som jeg forstår som det samme som Deleuziansk forskjellighet), forklarer Parr (2005), er intens like mye som den er kreativ. Varighet er ‘the movement of time that marks the force of life’ (Parr, 2005, s. 58). Dette kan hektes på det jeg skrev helt innledningsvis i denne inngangen, om at Deleuze forstår livets kraft som kraften til å utvikle problemer. Noe Deleuze affirmerer og forstår som positivt. For i dette ligger også alltid potensialer for forandring. «Over- satt» til denne studien; i de tabu «rase»-aktige kroppslige erfaringene finnes potensialer for andre blivelser. For forandring.
Multiplisitet hos Deleuze er en monistisk forskjellighet, som er noe annet enn forskjellighet i en dualismetenkning. I en dualisme-tenkning arbeides det fra en grunn der virkeligheten forstås ut fra parvise uforenelige fenomener eller konsepter (som kropp og tenkning). Denne kan uttrykkes med termen forskjellig-fra-det-samme249, og kan også basere seg på en idé om forskjel-
245
Les mer om numerisk multiplisitet i Deleuze og Guattari (1987, s. 532-537).
246
‘Matter’ refererer til materialiseringsprosesser, prosesser der fenomener/virkelighet blir til.
247
For en gjennomgang av Aristoteles forståelse av forskjellighet, som er den Deleuze forsø- ker å skape alternativer til og som han blant annet finner inspirasjon til Bergsons varighet, se Olkowski (1999, s. s. 15-26).
248
Deleuze og Guattari bruker også begrepene ‘fields’ eller ‘planes’ om virkeligheten (Grosz, 2005a).
249
lighet som variasjon over det samme over tid (Stagoll, 2005b)250. I en monis-
tisk tenkning forstås forskjellighet som en blivelsesprosess. Noe som kan uttrykkes med termen forskjellighet-i-seg selv, som betegner unikheten im- plisitt i tings partikularitet og øyeblikket de unfanges (Stagoll, 2005b, s. 75). Her eksisterer det ikke noe bak eller forut for forskjellighet. Deleuzes for- skjellighet pågår på innsiden av en ting, et øyeblikk eller persepsjon (Stagoll, 2005b), og dette tilbyr en helt annen grunn å tenke fra og med (Dolphijn & van der Tuin, 2012). Der er viktig å legge til at, selv om jeg her tegner opp to ulike grunner å tenke fra, så kan dualisme produseres i en monistisk ontologi (Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 161). Samtidig er dualismer aldri fast- grodde i en slik ontologi. I denne tenkningen er det altså mulig å skape måter å tenke bortenfor dualisme og transcendens (jf. Colebrook, 2002, s. 71).
I relasjon til rasialisering kan en monistisk forskjellighet tilby en helt an- nen metodologi for å tenke nytt om etisk profesjonsutøvelse i barnehagen. Nettopp fordi denne bygger på en helt annen virkelighetsforståelse eller on- tologi. I relasjon til det konkrete problemet i denne studien, opplever jeg at multiplisitetsbegrepet tilbyr en frigjøring fra det å skulle overvinne hvithet, rasemessig diskriminering og rasialisering ved hjelp av universell termer. Termer som er ment å virke på måter som gjør at forskjeller likestilles, ut- jevnes eller forstås som ressurser. Eksempler på slike universelle termer finnes i de tidligere nevnte mangfoldsperspektivene, der det å anerkjenne, tolerere og respektere hverandres forskjellighet er det som tilbys barnehage- lærere som transcendentale verktøy. Denne alternative og radikale forskjells- logikken (og…og…og) muliggjør en tenkning bortenfor en grunn som star- ter med en dualismetenkning og dennes kvantitative multiplisiteter. Som majoritet-minoritet, norsk-innvandrer eller «hvit»-«svart». Den grunnen som tilbys i stedet, er en pågående utfolding av forskjellighet (May, 2003). Med det kan også noe annet skapes251.
Bergson og Deleuze sin forskjellsforståelse genererer blant annet at vi kan «få øye på» enda flere variasjoner enn hva vi vanligvis tenker at «rase» (eller kultur eller identitet) kan være (Grosz, 2005a). Den gjør at vi kan forlate den tradisjonelle filosofiens jakt etter stabile identiteter (som: Hvem er minori- tet? eller Hva er diskriminering?), og med det hjelper den oss å få øye på det ustabile, spillerommene og uendelig kreativitet (May, 2003). Den tillater oss også å være mer abstrakt og mer konkret enn hva en representasjonstanke-
250
Denne forskjellsforståelsen går ut fra at det finnes en sammehet som en slags base som variasjon kan observeres opp mot. Forskjellighet blir her et relativt mål for det som er samme, et produkt av sammenlikning, og det vedrører eksterne relasjoner mellom ting (Stagoll, 2005b).
251
Jeg kommer mer konkret tilbake til hva som kan skapes og hvordan utover i avhandlings- teksten.
gang gjør (Olkowski, 1999)252. Det er installert i en slik forståelse at Cole-
brook (2013, s. 36) uttrykker at:
The problem with racism is not that it discriminates, nor that it takes one natu- ral humanity and then perverts it into separate groups. On the contrary, racism does not discriminate enough.
Posisjonert i en sosialkonstruksjonistisk tenkning, som jeg tidligere tok i bruk for å nærme meg dataarkivet, framstår en slik uttalelse som obskur. Mens nå, i en sammensetningslogikk (MacLure, 2013a), oppleves den som en åpning mot det andre jeg lengtet etter. Installert i denne tenkningen er det, i stedet for å tenke på «rase»-erfaringene jeg har dokumentert som ulike representasjoner av rasemessig diskriminering eller av hvithet, mulig å tenke noe bortenfor. Jeg kan tenke på de dokumenterte «rase»-erfaringene som en serie av tusenvis av ørsmå hvitheter som alle er forskjellig. Ikke forskjellig fra en slags opprinnelig enhet, og heller ikke variasjoner over noe som eksis- terer på forhånd, men som singulariteter253 eller en serie av unike partikulære ting. Og i dette finnes et potensiale for å engasjere seg med forutsetningene for erfaringene, mellomrommene, eller enda mer presist forutsetningene for
virkelig erfaring (Deleuze, 1988a, s. 23) (jf. Deleuzes empirisme). Og med
det, også å engasjere seg med kvalitative multiplisiteters framtidige blivelser. Som en overgang til å knytte dette til en mer detaljert utforskning av bli- velsesprosesser, vil jeg nevne at maskiniske sammensetninger involverer multiplisiteter av flere slag (Bogue, 1989, s. 92; Spindler, 2013), som hele tiden trenger inn i hverandre. Eksempelvis menneskelige, sosiale og tekniske (Deleuze & Guattari, 1987, s. 40). Uttrykt enda mer konkret i relasjon til denne studien, kan eksempler på multiplisiteter være begreper om mangfold (eksempelvis minoritet/majoritet), minner, et sjal over et hode, inkluderings-
politikk, lyder, hjemmesider, melanin, historie, en bevegelse, en kroppslig følelse og en barnehages praksis. Sammen danner disse ‘at any give mo-
ment’ en enkelt maskinisk sammensetning, og i følge Deleuze og Guattari er vi (mennesker) alle fanget opp i en slik sammensetning (1987, s. 41). Og det jeg gjør i denne studien er å utforske en (for formålet) avgrenset maskinisk sammensetning: «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase».
252
Denne prosessontologien er mer abstrakt enn statiske strukturer som bygger opp under representasjon, og med det er den ikke bare opptatt av hvordan eksempelvis «hvithet» produ- seres, men heller undertrykking og dominans slik de ontologisk blir til. Men også mer konkret eller partikulær fordi den ikke er interessert i å diskutere identiteter eller samfunn, men foku- serer på spesifikke praksiser, som denne hvitheten her og nå, denne opplevelsen av rasialise- ring, og dette såkalte «jeg» (Olkowski, 1999, s. 2).
253
Singularitet tillater subjektet og oppfattet verden som både uendelig liten og uendelig (T. Conley, 2005)