Jeg var altså sterkt inspirert av postkolonial teori da jeg skulle konstruere en ny studie. Men også tekster som posisjonerer seg innen en feministiske post- strukturell åre bidro til hvordan jeg etter hvert begynte å tenke om etnografi (og profesjonsutøvelse) (eksempelvis Abu-Lughod, 1991; Lather & Smithies, 1997; Lenz Taguchi, 2004; Reed-Danahay, 1997b; Reinharz, 1997; Rhedding-Jones, 1995; St. Pierre & Pillow, 2000b; Visweswaran, 1994; Weedon, 1997). Særlig inspirert disse meg til å tenke at det å skrive fram forskerens selv i den etnografiske prosessen har betydning. Jeg ble også opptatt av at en forsker kommer til feltet med ulike selv, at flere selv også skapes i feltet (og i hverdagslivet), og at selv-skriving kan være en måte å synliggjøre dette på (Reinharz, 1997). Reed-Danahay (2001) skriver at det å
127
Etnografi opplevdes fra begynnelsen av som den beste måten å nærme seg den komplekse tematikken som jeg var opptatt av; barnehagelæreres etiske yrkesutøvelse i «et flerkulturelt samfunn». At jeg ikke hadde noen klare forskningsspørsmål i begynnelsen av forskningspro- sessen pekte også mot etnografi som en aktuell tilnærming, da det er svært vanlig for etnogra- fiske arbeider at det som er interessant stiger frem i forskningsprosessen (Hammersley & Atkinson, 2007; Rhedding-Jones, 2005b, s. 73). Selv om jeg også før PhD-studien kjente til kritikk av etnografi i relasjon til barn (Viruru & Cannella, 2001), opplevde jeg at det fantes muligheter for å gjøre etnografi annerledes. Blant annet kjente jeg til etnografiske arbeider som viste at etnografi også var åpen for en ‘karnevalskhet’ (Atkinson, Coffey, Delamont, Lofland, & Lofland, 2001, s. 2), noe jeg opplevde at de epistemologiske spørsmålene jeg etter hvert stilte meg krevde.
128
Spivak har hentet denne termen fra Foucault, og hun bruker den for å rette oppmerksomhet mot hvordan kunnskap også kan utøve vold, altså vold som virker gjennom selve tanken.
vise fram seg selv (og andre) som individer gjennom fotografier, livshistorier og autobiografiske tekster ikke er helt uvanlig for etnografiske arbeider. Men at det å skrive fram mer intime avsløringer om seg selv som forsker i forsk- ningsprosessen (og i livet ellers), og hvordan disse selvene blir til, som oftest har vært sett på som tabu. Og det var nettopp dette mer intime jeg oppfattet at mange av de nevnte forskerne skrev fram, og som var hva jeg ble inspirert av129. Men også en tydelighet i forhold til posisjonalitet og dets sammenheng
med selvets (forskerens) erfaringer (Abu-Lughod, 1991; Scott, 1992). Med Abu-Lughod (1991) sine ord bidrar selv-skriving til å synliggjøre at ‘every view is a view from somewhere and every act of speaking a speaking from somewhere’ (1991, s. 141). Abu-Lughod uttrykker også at de fleste antropo- loger aldri har vært helt overbevist om vitenskapens ideologi, og at de lenge har stilt spørsmålstegn ved eksempelvis verdien av objektivitet. Likevel me- ner hun å spore en uvillighet i mange etnografiske tekster til å eksaminere implikasjoner for situertheten av hva forskeren «vet», altså hvor hun/han vet fra130.
Interessen som flere forskere innen en feministisk poststrukturell åre viser for å dokumentere selvet i forskningsprosessen, kan spores til representa- sjonskrisen innen kvalitativ forskning131. I forbindelse med denne vendingen
kom refleksivitet på banen som et slags svar på hvordan gjøre etnografi når troen på objektive representasjoner av det som er «der ute», og/eller av «den andre», har mistet sin uskyld (Clifford & Marcus, 1986; Denzin, 1997; Reed-Danahay, 1997a). I følge Guillemin og Gillam (2004, s. 274) er re- fleksivitet ‘a process of critical reflection both on the kind of knowledge produced from research and how that knowledge is generated’. Refleksivitet gir slik jeg forstår det rom for mer intime detaljer og refleksjoner om selvet i
forskningsprosessen og hva selvet erfarer i sitt hverdagslige liv, enn hva som
tradisjonelt har vært vanlig. Å skrive kritisk om egne erfaringer/minner som en del av forskningen kan altså relateres til forsøk på refleksivitet i kvalitativ forskning. Og denne trenden mot refleksivitet i etnografi er influert av både postmodernisme og feminisme (Reed-Danahay, 2001)132.
Men hva mer kan det å skrive fram selvet gjøre? Reinhartz (1997, s. 20) foreslår at selv-skriving ‘releases us from the epistemological tension
129
Det kunne være små glimt av følelser i en vignett, en åpenhet om kompleksiteter som oppstår i en forskningsprosess eller et ullent savn etter noe annet i en vitenskapelig prosess.
130
Abu-Lughod (1991) mener at posisjonalitet er en tematikk kvinnelige- og ‘halfie’- antropologer ikke så lett kan unngå å forholde seg til, fordi de selv ofte opplever å stå på «skiftende grunn». Hun definerer ‘halfies’ som ‘people whose national or cultural identity is mixed by virtue of migration, overseas education, or parentage’ (s. 139).
131
‘The crisis of representation’ forstås som en sentral vending for kvalitativ forskning, en vending som kan tidfestes til midten av 1980-tallet men som fortsetter å være aktuell for nåtidens kvalitative forskere (Denzin & Lincoln, 2000).
132
I feministiske tekster er et jeg ofte svært sentralt gjennom hele skriveprosessen (Lykke, 2010, s. 165-166).
between unreflexive positivism, on the one hand, and navel gazing, on the other’, to ytterpunkter som har vært diskutert innen samfunnsvitenskapen i relasjon til debatter om representasjon og om den økende bruken av selv- refleksivitet i akademisk skriving (Pillow, 2003a; Reed-Danahay, 1997a). En annen feministisk forsker, Perreault (1995, s. 33), mener at det å skrive ned egne kroppslige reaksjoner, tanker og hverdagslige erfaringer som antas å ha relevans for en studies tematikk og den kulturelle konteksten den gjøres i, handler om å sette ord på erfaringer som i tradisjonell forskning (og i peda- gogisk praksis, min anmerkning) ofte unnslipper ‘the grasp of silence’. Hun skriver at dette er fortellinger som ‘had a voice, but no public listener’ (Perreault, 1995, s. 33). Slik jeg forstår det mener hun at dette er historier som også er viktige i forskning, men som tradisjonelt sett ikke har blitt opp- fattet som interesante i den vitenskapelige tradisjonen. I møte med disse og andre kom jeg på sporet av en tradisjon som åpnet opp for også å engasjere seg med flyktige kroppslige erfaringer jeg gjorde meg i et utstrakt hverdags- liv, ikke bare med refleksjoner i relasjon til en avgrenset forskningsprosess.