Som en motstand til en representasjonstenkning utforsker Deleuze og Guat- tari, blant annet via sammensetningskonseptet, en forestilling om den sosiale verden (socius274) som selvorganiserende åpne materielle systemer. Eller
som en eksponentielt voksende sammensetning (Tuck, 2010, s. 639). Virke- ligheten består av mange slike små og store selvorganiserende systemer (sammensetninger), hvor det ikke er noen transcendentale organiserende agenter eller referanser til en styrende kilde som er på utsiden eller på for- hånd av systemet (eksempelvis subjektet) (Smith & Protevi, 2011). I en slik tenkning oppheves distinksjonen mellom natur og menneske (Spindler, 2013) og også mellom tenkning og livet (Colebrook, 2002), noe jeg skal utdype enda mer senere i denne og i de neste inngangene. Det jeg forsøker å få frem i den videre teksten, er hvordan jeg opplevde en maskinisk virkelig- hetsforståelse som produktiv sammen med det jeg hadde arkivert som data. Eksempelvis dokumentasjoner av «rase»-aktige kroppslige erfaringer som opplevdes som uforklarlige og tabubelagte, og samtidig som blokkerte måter å leve på. Men også deres relasjon til alle andre typer data som eksempelvis en samtale med to mødre, tidligere forskning, avisartikler, politiske doku- menter og vitenskapelige perspektiver.
Spindler (2013, s. 110) skriver at til tross for at sammensetninger er et selvorganiserende åpent system som både konstituerer stabilitet og en pågå- ende forskjellighet (hva Deleuze og Guattari kaller organismen), så kan disse under visse omstendigheter plutselig oppleves som en plage eller et fengsel. Dette kan relateres til det jeg tidligere skrev om at Deleuze og Guattari for- står stratifisering som både fordelaktig og ufordelaktig. Jeg nevnte kort da at det fordelaktige kan relateres til at stratifiseringer tilbyr livet et minimum av struktur og stabilitet (de Beistegui, 2010). Deleuze og Guattari spør selv om det ikke er nødvendig å beholde et minimum av strata, ‘a minimum of forms and functions… …from which to extract materials, affects, and assembla- ges?’ (1987, s. 289). Å være stratifisert, skriver de, er ikke det verste som kan skje. Det er langt farligere å forsøke og ødelegge lagene uten forholds- regler (Deleuze & Guattari, 1987, s. 178)275. Og selv om jeg nå også forstår
stratifisering som en kreativ plattform for å tenke nytt om profesjonalitet i «et flerkulturelt samfunn», var det den ufordelaktige dimensjonen av stratifi- sering jeg først klarte å sette i arbeid i denne studien.
Spindler beskriver denne ufordelaktige dimensjonen ved stratifisering som altså kan oppstå i begjærsproduksjon, som en form for kroppslighet som ikke lenger kobler seg i nye formasjoner av seg selv (Spindler, 2013, s. 109- 110). Som en sammensetning der BwO har gjort seg om til en mur, en full BwO hvor alle kroppens åpninger er tette slik at ingen ting kan passere. Det-
274‘To code desire—and the fear, the anguish of decoded flows—is the business of the so-
cius’ (Deleuze & Guattari, 1977, s. 139). Se mer om ‘socius’ i Bogue (1989, s. 172).
275
te, skriver Spindler (2013, s. 110-111), er en kropp som vegrer seg for pro- duksjon. Det er en sammensetning som holdes for stabil eller for fast av la- gene. Av over-sedimenterte lag.
Massumi (1992, s. 106-107) omtaler denne kroppsligheten som ‘becoming-the-same’, som også er en produktiv prosess, men samtidig noe ganske annet enn ’becoming-other’. Becoming-other, eller andre-blivelse, er en kropp som hele tiden forandrer seg (blir forskjellig) etter hver som den kopler seg sammen med nye og nye sammensetninger i et uendelig voksende nettverk276. Installert i en sammensetningslogikk, tenker jeg at hele denne
studiens utgangspunkt var nettopp en slik plagsom kroppslighet, en samme- blivelse (som «jeg» også var en del av med min kropp, erfaringer og faglige kunnskap). At min opplevelse av at jeg var ‘stuck’ i forhold til hvordan ten- ke om profesjonsutøvelse i «et flerkulturelt samfunn», hadde noe med en sammensetning som vegret seg for produksjon277. Slik jeg forstår det har
Deleuze og Guattari selv opplevd slike over-stratifiseringer i forhold til blant annet psykoanalyse og representasjonstenkningen som er så sterk i vestlig filosofihistorie (Deleuze & Guattari, 1987).
Om sine utforskninger og eksperimenteringer mot andre bilder for tenk- ning (og med det også virkeligheten) enn en representasjonslogikk, skriver de at de gradvis realiserte at BwO ikke er det motsatte av organene (multipli- siteter som er deler i sammmensetninger) (Deleuze & Guattari, 1987, s. 175). At det ikke er organene som er kroppens fiende. Det er ikke de heterogene elementene i en sammensetning som gjør at den oppleves som en plage. Det er organismen, hva jeg forstår som organiseringen, som er kroppens fiende, forklarer de. Slik jeg forstår det står BwO heller i motsetning til organise- ringen av organene (stratifisering av strømninger) (1987, s. 175). Og en or- ganisering kan være en fiende fordi den, på konsistensplanet, skaper hierark- iserende organiseringer og organisert transcendens. I sitatet under uttrykker Deleuze og Guattari seg om den problematiske organiseringen og dens pro- duksjon:
The organism is not at all the body, the BwO; rather, it is a stratum on the BwO, in other words, a phenomenon of accumulation, coagulation, and sedi- mentation that, in order to extract useful labour from the BwO, imposes upon it forms, functions, bonds, dominant and hierarchized organizations, orga- nized transcendences. The strata are bonds, pincers (Deleuze & Guattari, 1987, s. 176)
Organismen er et lag på BwO, som altså kan omtales som et akkumulerende, koagulerende og sedimenterende fenomen (som «rase» eller profesjonalitet).
276
Jeg kommer tilbake til andre-blivelse om litt.
277
Sammensetningen jeg har avgrenset meg til er som tidligere forklart «hvite» barnehagelæ-
Og lagene, skriver de i sitatet over, fungerer som spor, eller klør278. Noe som
hentyder på at de forsøker å gripe fatt i og å holde på alt det som kommer innenfor deres rekkevidde. I en maskinisk virkelighetsforståelse kan det at jeg i enkelte sammenhenger (i mitt hverdagsliv) opplever at jeg blir «hanket inn» i tilstander jeg tenker på som «rase»-aktige erfaringer, beskrives som et sedimentert fenomen som er i relasjon med en full BwO. Et fenomen, eller en fastholdt organisering, der båndløse strømninger blir utsatt for hierarkise- rende organiseringer. Der lagene, for å trekke ut nyttig arbeidskraft fra BwO (konsistensplanet) pålegger det bestemte former og funksjoner. Der det ikke er åpent for fluktlinjer. Der «jeg» blokkeres.
Dette kan virke noe ullent, og kanskje det er fordi jeg forsøker å si noe om hvordan jeg forstår bruddstykker av hva Deleuze og Guattari har skrevet om begreper som multiplisitet, BwO og stratifisering, og samtidig hvordan disse virker i relasjon til mitt problem. Dette er imidlertid en del av min teo- retiske eksperimentering, som også er en utflating av skillet mellom teori og metodologi. Noe som for meg, inspirert av Deleuze og Guattari (1987), handler om og utforske/skape merkelige relasjoner som ikke er eksakte, men likevel rigorøse. Som nevnt i introduksjonen åpnet Deleuze og Guattari for at deres filosofiske konsepter kunne tas i bruk i andre felt enn filosofi (Colombat, 1991; Stivale, 2005). Samtidig ga de ingen oppskrift på hvordan dette kunne gjøres, og de var heller ikke opptatt av hva konseptene deres
egentlig betyr279. I stedet oppfordret de til å spørre om et konsept virker, i
relasjon til det problemet den som vil eksperimentere med konseptet, har støtt på. Hvilke nye tanker gjør konseptet det mulig å tenke (St. Pierre, 2004)?
Som nok en ufullstendig illustrasjon på hva jeg opplever at de nevnte konseptene tilbyr meg, vender jeg meg til Shazia Sarwar sin fortelling fra sønnens innskrivningsdag (2010). Den jeg åpnet hele avhandlingsteksten med (og som også er data i mitt arkiv). I denne hendelsen er det, slik jeg kan tenke på den med konsepter fra en begjærsfilosofi, mange multiplisiteter (som både er diskursive og materielle) som kommer sammen og virker: et «Skjema for minoritetsspråklige», diskurser om barn med minoritetsbak- grunn og innvandrere, en skranke, politiske føringer om utjevning, forvent- ninger til første skoledag for en sønn, fenotyper, diskurser om norskhet, en bydels demografi, kolonihistorie, integreringspolitikk, rasialiserende diskur- ser, en skolebygning, minner fra egen skoletid og…og…og…Og det som aktualiseres (skapes), og som for Sarwar oppleves som problematisk, er en
278
Deleuze og Guattari bruker et bilde av en hummer for å illustrere dobbel artikulasjon i platå tre. Tittelen for bildet er ’Double Articulation’, og tidlig i dette platået skriver de at ’God is a lobster, or a double pincer, a double bind’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 45).
279
I Deleuziansk tenkning finnes aldri noen mening bak, og det er ikke interessant å søke etter hva et konsept egentlig betyr (St. Pierre, 2004). Mening er kraft (Massumi, 1992) og kraft er begjær (Bogue, 1989).
praksis der foreldre «med pakistansk utseende» som sier at deres barn ikke snakker andre språk en norsk, allikevel må fylle ut et skjema for minoritets- språklige. En praksis som produserer ydmykelse i Sarwar. Og som både hekter seg på minner fra hennes egen tid som skolelev som nå blir til igjen på nytt, og som sammen med hendelsen på innskrivingsdagen virker inn i hvordan Sarwar og hele hennes familie kan bli «norske» i framtiden.
Deleuze og Guattaris begjærsfilosof muliggjør altså å spore multiplisiteter som kommer sammen og produserer over-stratifiserte fenomener. Å spore hva som kommer sammen og virker på måter som oppleves som plagsomme, eller som fengsler. Den muliggjør også å tenke at disse er sosiomaterielle aktualiseringer som skjer bortenfor enkeltindividers intensjon. Og ikke minst, å affirmere disse som utgangspunkt for nye blivelser, for alternative aktualiseringer. Noe som kan koples tilbake til det jeg tidligere gjorde rede for i relasjon til Deleuzes forståelse av empirisme, som det å søke etter til- stander der noe nytt produseres (Deleuze & Parnet, 2002). I interessen for den immanente virkeligheten, i strømningers kontinuerlige mer eller mindre stratifiserte aktualiseringer, finnes potensialer for andre aktualiseringer. For andre virkeligheter, for andre-blivelse.
Jeg har til nå sagt noe om hvordan de hittil gjennomgåtte konseptene vir- ker i relasjon til denne studiens problem, og jeg skal videre i avhandlingen vise mer konkret hvordan disse har hjulpet meg å skape bevegelse i den over-stratifiserte sammensetningen «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase», med utgangspunkt i hvordan det kroppslig kom til uttrykk med meg og i meg. Og hvordan de kan hjelpe meg å forstå subjektivitet som produsert i sosiomaterielle hendelser, som er ett av studiens forskningsspørsmål. Men før jeg gjør det er det en siste komponent jeg vil komme inn på. Tidligere i inngangen nevnte jeg at det i følge Bouge (1989, s. 91) er tre sentrale kom- ponenter i Deleuze og Guattaris begjærsfilosofi. Jeg har hittil forsøkt å si noe om hvordan jeg forstår Deleuze og Guattaris begjærs-maskin og BwO, og også noe om hva disse konseptene gjør det mulig å tenke. Nå vil jeg vikle meg inn i det tredje, et nomadisk subjekt, som absolutt ikke må forveksles med den moderne ideen om Subjektet.