Underveis i studien opplevde jeg gjentatte ganger å tvile på at et dataarkiv basert på dokumentasjoner av ulne kroppslige erfaringer med «rase» og ut- trykk jeg mente å kunne kople til noe «rase»-aktige i min traversering i et hverdagslig landskap, ville være nok som data. Som en effekt av dette, valg- te jeg på et tidspunkt å forsøke å komme i kontakt med andre «hvite» mødre
178
Materialet i arkivet er samlet inn over en periode på rundt åtte år. Se vedlegg 4 for en liste over materialet jeg samlet inn til det heterogene arkivet. I tillegg kommer den akademiske litteraturen som jeg også forstår som deltakende i det som for meg framsto som klebret til «rase».
som kunne ha interesse for rasemessig diskriminering i relasjon til barndom og barnehage. Jeg kjente på en trang til å ha noen å tenke sammen med om hvithet og rasemessig diskriminering, og kanskje jeg også ville «sjekke» om andre opplevde liknende strømninger og krefter i relasjon til diskriminering? En interesse for å samtale med andre «hvite» mødre (jeg er også mor), var derfor også knyttet til en forestilling om at «rase» er noe som sirkulerer i diskurser i samfunnet. Etter kort tids arbeid med å snakke med noen om det- te, var jeg heldig å få kontakt med to mødre, begge med barn i barnehage. Videre i teksten referer jeg til disse to som Inger og Maria179.
Grunnen til at jeg tenkte det ville være interessant å snakke med nettopp disse mødrene var at jeg på dette tidspunktet i studien tenkte på dem som «hvite» i relasjon til hudfarge, at de begge hadde barn i barnehagealder med menn som jeg ut fra hudfarge tenkte på som «svarte». Og jeg tenkte at de i kraft av denne situasjonen hadde noen konkrete erfaringer som kunne bidra til tematikken i min studie. Gjennom samtaler180 med mødrene fikk jeg vite
at de begge er født i et nordisk land. Fedrene til barna er født og oppvokst i to ulike afrikanske land, og begge flyttet til Norge i voksen alder. Begge barna er født i Norge, og de har mørkere hudfarge enn mødrene og lysere enn fedrene. Interessen for å snakke med de to kvinnene utgikk også fra en interesse for om de, i kraft av å ha barn med forskjellig hudfarge fra dem selv, hadde gjort seg noen tanker om det å være «hvit» i Norge, å være «hvit» mor til et barn med mørkere hudfarge enn dem selv, og om det å leve med og oppdra barn som ikke har den samme hudfargen som dem selv har gitt dem noen tanker om «rase». Samtalen skjedde hjemme hos Maria en kveld da ingen av barna eller fedrene var til stede. Under samtalen drakk vi te rundt et bord i stuen hennes181. Jeg hadde ingen ferdige spørsmål med
meg, men hadde gjennom epost forsøkt å si noe om hva jeg tenkte at samta- len kunne sirkle rundt182. Jeg hadde blant annet nevnt begreper som hvithet
og hudfarge.
Også andre har tatt i bruk liknende samtaleform som strategi for å skape kunnskap om hvordan «hvite» forholder seg til «rase» (Best, 2003; Frankenberg, 1993; Fredriksen, 2001; Mazzei, 2007). Flere av disse rappor- terer om utfordringer ved å få «hvite» mennesker til å snakke om hvithet og
179
Dette er pseudonymer. Jeg har videre i teksten også erstattet barnas egentlige navn, to i alt, med pseudonymene Signe og Sebastian. Jeg kom i kontakt med Inger først, via bekjente. Det var hun som foreslo at også Maria kunne være med på samtalen. Inger og Maria kjente hver- andre godt fra før, og de hadde delt erfaringer med å ha barn med afrikanske fedre før. Både Inger og Maria er profesjonsutdannet.
180
Jeg bruker her samtaler som begrep for kommunikasjon mellom mødrene og meg både ansikt til ansikt og via e-post. Jeg hadde én lengre samtale med mødrene ansikt til ansikt og noen få epost-utvekslinger.
181
Diktafonen jeg tok opp samtalen med, viser at samtalen varte i omtrent tre timer. I ettertid ble den transkribert av meg.
182
diskriminering. Best (2003), som selv er «hvit», forteller eksempelvis i en artikkel om et intervju hun gjorde med Mary, en «hvit» kvinne på hennes egen alder som arbeidet i en klesbutikk. I intervjuet stiller Best indirekte og direkte spørsmål om viktigheten av «rase» i Mary sitt arbeid i butikken. Ma- ry svarer etter hvert at hun ikke vil delta i konstruksjonen av rasede stereoty- per, og i ettertid tolker Best dette som at det ikke fantes et diskursivt rom der de kunne møtes som to «hvite» kvinner, og at dette medførte til at intervjuet gikk i vranglås. Hun forklarer dette slik:
this is because two different articulations of whiteness collided within the con- text of this interview. Both of us struggled, although differently, around what it meant for us as two White women to authorize ourselves to speak about race. Importantly, for her to speak about race meant speaking about «others» and not about herself (2003, s. 905)
Jeg opplevde ikke en liknende situasjon under den samtalen vi (Inger, Marie og jeg) hadde, men jeg kan heller ikke si at vi hadde den samme forståelsen av hvithet eller «rase». Noe som heller ikke var mitt fokus. Imidlertid tenker jeg at denne samtalen, som et slags sidesprang i den autoetnografiske under- søkelsen, hjalp meg å tenke på at «rase» pågår både i barnehager og i sam- funnet for øvrig, og at det har effekter. Under følger ett utdrag fra samtalen. Her forteller Inger og jeg til Maria om et barne-tv program vi nylig har sett på NRK med tittelen Detektivklubben (Özkal Lorentzen, 2008):
Camilla: Da tenkte jeg at der var det… …det er det mest, hvis jeg skal si «fler- kulturelle» barne-tv jeg har sett. Der var det alle mulige farger, du så det også i klær og du hørte det i språk, og det var liksom ikke om noe «norsk», sånn som Blåfjell183.
Inger: Samtidig som de ikke la noe vekt på at dette her skal liksom ikke være norsk heller, ja for det kan jo også bli litt sånn svett synes jeg, hvis de aldri snakker om forskjelligheten, men at den liksom bare er der.
Camilla: Ja, det var på en måte mye mer. Det var liksom en annen form på det, du hørte det i musikken som var lagt inn. Og hun hovedpersonen, hun hadde bak- grunn fra Sør-Amerika. Hun hadde nemlig en bestemor inni et bilde. Og da bestemo- ren snakket så var det norsk med spansk aksent, og det synes jeg også var befriende å høre på.
Inger: Det stemmer det. Han som spilte faren snakket også med veldig sterk Sør- amerikansk aksent.
183