Det var denne nisjen jeg nå ønsket å tenke noe i forhold til, på en politisk, etisk og transformativ måte, sammen med subjekter i en barnehage. Og dette tenkte jeg at kunne gjøres gjennom at subjektene i barnehagen og jeg, sam- men utforsket praksiser som «snublet» eller opplevdes som trange (men tøy- elige) og/eller også det motsatte. Min hovedoppgave som forsker i denne prosessen, hadde jeg tenkt, var å introdusere denne nisjen, å hjelpe til å or- ganisere hvordan vi kunne utforske dette underveis i en prosess, å bidra med mulige teorier/begreper som kunne utvide, utfordre og kanskje også trans- formere våre tenkninger, og også skrive en avhandlingstekst fra prosessen (med de teoretiseringer som en akademisk tekst krever). I mine framstøt for å komme i kontakt med noen å samarbeid med prøvde jeg å være tydelig på at dette var noe jeg selv ikke hadde en klar ide om hva dreide seg om, eller hva det skulle bli, men at denne nisjen var noe jeg selv opplevde som verdt og utforske152.
Til tross for flere forsøk, viste det seg imidlertid ikke å være så enkelt å komme i et samarbeid med en barnehage. Eksempelvis inngikk jeg tidlig i stipendiatperioden en avtale med en barnehage jeg kjente til, der svært mange familier, og noen ansatte, hadde transnasjonale erfaringer153. Dette
gjorde at jeg tenkte på denne barnehagen som et særlig fruktbart sted å være. Avtalen ble gjort etter at jeg hadde presentert mine tanker for styrer, som jeg oppfattet at var svært interessert i og utforske «hvithet» (hun var selv «hvit»). Før et allerede planlagt studieopphold i USA på seks måneder til- brakte jeg to uker i denne barnehagen (i denne perioden skrev jeg refleksjo- ner jeg gjorde meg i en elektronisk notatbok og jeg samlet på teks- ter/tegninger/dokumenter som ble gitt meg), og vi avtalte at arbeidet skulle fortsette etter USA-oppholdet154. En måned før hjemkomsten valgte barneha-
152
Se vedlegg 3 for informasjonsbrev til deltakere som jeg henvendte meg til underveis.
153
Og ulike fenotypiske trekk, selv om dette var noe jeg enda ikke forsto som sentralt.
154
Under studieoppholdet i USA fikk jeg via bekjente kontakt med en muslimsk skole hvor en av klassene var en førskoleklasse (K1). Barnas alder i denne gruppen tilsvarer barnehagealder i en norsk utdanningskontekst. Her hospiterte jeg en halv dag i uken i 22 uker, og førskolelæ- reren i klassen ga muntlig samtykke til å bruke våre samtaler og andre nedskrivninger om hennes praksis som data i prosjektet. Jeg førte nøye loggbok etter hver dag jeg hadde vært der, og tok også en del bilder av interiøret/eksteriøret der klassen oppholdt seg. Jeg tenkte på dette materialet som mulig å veve sammen med data fra en norsk barnehage, men på grunn av utfordringer knyttet til de amerikanske etiske retningslinjene for forskning valgte jeg etter hvert bort å ta i bruk disse dataene.
gen imidlertid å trekke seg fra samarbeidet, noe som ble framlagt av den nye styreren (som posisjonerte seg som muslim) som var komme til. I ettertid har jeg tenkt på om valget om å trekke seg kan ha vært en motstandsmanøver mot en form for andregjøring, som absolutt er en av fallgruvene i dette forskningsfeltet (barnehagepraksiser i «et flerkulturelt samfunn») (Otterstad, 2007). Kanskje var det en motstandshandling fra styreren for å beskytte lo- kalsamfunnet som barnehagen var en del av, noe som kan tenkes på som en motstand mot å bli objektifisert (Collins, 2000). For hvorfor skulle en barne- hage, eksplisitt valgt ut for dens antall av barn og voksne med transnasjonale erfaringer, være noe annet en nølende til hva en «hvit majoritetsforsker» ville skrive etter noen måneder på besøk?
Senere gjorde jeg ytterligere to forsøk på å initiere en kollaborativ ut- forskning i en barnehage, denne gangen uten å fokusere på om mange av subjektene der hadde transnasjonale erfaringer. Heller ingen av disse førte til et lengre samarbeid155. Å konstruere data sammen med personalet i en peda-
gogisk institusjon, var altså noe jeg arbeidet for å få til i flere omganger i løpet av prosjektet, uten at dette ble den endelige tilnærmingen156. I ettertid
har jeg dvelt noe ved hvorfor det ble en utfordring å komme inn i en barne- hage med et prosjekt som var formulert rundt «hvithet». Et mulig svar kan være at dette var en tematikk som opplevdes som for tabu for mange. I gjen- nomgangen av hva vi allerede vet om «hvite» pedagoger157, kommer det fram
at mange har liten eller ingen erfaring med å tenke på seg selv som «hvite». Og heller ikke med hvordan denne posisjonen eventuelt kan virke inn i pe- dagogiske praksiser. Kanskje ble det for følsomt og/eller ubehagelig å skulle ta del i en utforskning som mange av de ansatte antakelig ikke hadde et språk for å artikulere?
I den forbindelse kjennes det viktig å uttrykke at jeg, gjennom hele pro- sjektperioden, selv har kjent på en tilstedeværelse av tabuhet. Og også en usikkerhet i forhold til hva det å snakke om hvithet i tidlig barndom kan gjøre. Gjentatte ganger undret jeg meg over om jeg var på «feil spor», og om dette prosjektet ville kunne spinne i retninger der diskriminering ikke forstyr-
155
En barnehage kom jeg i kontakt med via kanaler på min arbeidsplass. Jeg tilbrakte et par dager i denne barnehage, i samtaler med styrer og på besøkende på alle avdelingene, samt at jeg deltok på en foreldrekveld. Imidlertid ble styreren, som jeg tenker på som en slags «vok- ter» for hvem som får sette i gang prosjekter i en barnehage, rammet av sykdom rett etter dette. Og ingen andre der ønsket å fortsette det jeg hadde samtalt med styrer om, men enda ikke formalisert. Før jeg utelukkende valgte å lene meg til en annen metodologisk tilnærming til studiens tematikk, gjorde jeg et siste forsøk på å komme i et samarbeidsforhold, og denne gangen valgte jeg å gå via barnehageadministrasjonen i en kommune. En barnehage svarte positivt på min henvendelse, og jeg fikk legge fram prosjektet for de pedagogiske lederne på et møte. Etter en del kommunikasjon fram og tilbake, med ekstra spørsmål fra personalet, ble det besluttet at de ikke ønsket å delta likevel.
156
Selv om jeg i studien ikke bruker data fra noen av de tre barnehagene, vil jeg likevel takke alle som har vist interesse for dette prosjektet.
157
res, eller til og med «hardner til»? Altså ikke bidrar til transformasjon. Så, om det var slik at tematikken framsto som for følsom for ansatte i de barne- hagene jeg var i kontakt med, er dette på ingen måte en fremmed tanke for meg. Og kanskje var det mine egne uhåndgripelige bekjentskaper med denne tabuheten som virket inn i at jeg, til tross for at det å komme i et samarbeid ble en utfordring, ikke klarte og slippe den uklare følelsen jeg hadde av at utforskning av hvithet kunne være et produktivt spor. Men hvordan kunne jeg gjøre dette om jeg ikke skulle være i en barnehage?