Jeg har hittil i dette gjensynet formulert at jeg, installert i en maskinisk vir- kelighetsforståelse, har dokumentert «rase»-hendelser slik de ble aktualisert i/med meg som et posisjonert subjekt («hvit», kvinne, tidligere førskolelæ- rer, mor). Dokumentasjonenen inkluderte ikke bare selv-skriving (som ble til vignetter), men også andre former for data, som eksempelvis et skjermbilde av en nettside, et fotografi ev et sted, reklamer og litteratur. I sammenstøt med disse tingene329, i det landskapet jeg traverserte i hverdagen, opplevde
jeg ofte at noe (relevant for mitt problem) kastet seg sammen som en hendel- se eller fornemmelse (jf. Stewart 2007). Disse andre formene for data er derfor også dokumentasjoner på «min» blivelse gjennom «rase»-hendelser. Likevel er ikke alle data helt av samme art som hendelsene jeg koplet meg på ved å balansere på terskelen mellom tenkning og ikke-tenkning. Mange
329
Som ikke må forstås som objekter adskilt fra «meg», men som ting (Bernstein, 2009; Grosz, 2005b).
elementer arkiverte jeg ut fra en mer planlagt og rasjonell tilnærming. Ek- sempelvis fulgte jeg med i aviser og lette i politiske dokumenter etter ting av relevans. Hvordan var «rase», hvithet eller anti-rasisme artikulert (eller ikke) i debatter i media og styringsdokumenter for barnehagelærere? Hvilke for- ståelser av profesjonalitet finnes i det barnehagefaglige landskapet?330 Og
noen ble også gitt til meg av andre som kjente til min studie.
Disse «søkene» kunne også produsere intensiteter under huden, i celler og innerst inne i kroppen (MacLure, 2011). Men, jeg tenkte likevel på dem som annerledes fordi de kollektivt var tilgjengelig «der ute» (i kontrast til eksem- pelvis vignettene basert på notatene jeg skrev etter affektive sammenstøt), og fordi jeg i større grad brukte intellektet da jeg arkiverte dem. Det var heller jeg som «fant» dem ut fra et allerede «justert blikk», i motsetningene til de intime affektive sammenstøtene som jeg aldri visste hvor og når ville opp- stå331. Jeg strevde lenge med å tenke på hvordan jeg kunne nærme meg både
de kroppslige «rase»-hendelsene og data som eksempelvis politiske doku-
menter, nettlenker gitt til meg av andre, og artik-
ler/kommentarer/debattinlegg i aviser. Hvordan begge disse to varianter av «data» kunne affirmeres som interessante for studiens problem. Men, også heterogeniteten i formen/uttrykket data hadde: eksempelvis lyd i form av musikk, en episode i en tv-serie, et fotografi av et sted, opptak av en samtale, skjermbilde av en nettside, en nedskrevet tekst, et avisinnlegg, et bedskrevet minne, en reklame i et blad, utfordret. Mange av elementene (både affektive og oppsøkte, og de ulike uttrykkene) opplevdes uforenelige i et tradisjonelt analytisk blikk, selv om jeg kroppslig opplevde at de alle hadde forbindelser til «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase». Jeg kunne bare ikke riktig forklare det helt.
I mitt møte med noen få konkrete setninger i platå 6 i A thousand plateaus (1987), fant jeg imidlertid et språk som hjalp meg å uttrykke en sammen- heng. I dette platået foreslår Deleuze og Guattari å lage en BwO som en måte å løse opp i for faste organiseringer. Og i setningene som jeg presente- rer under, foreslår de en slags fremgangsmåte for dette:
We are in a social formation; first see how it is stratified for us and in us and at the place where we are; then descend from the strata to the deeper assem- blage within which we are held; gently tip the assemblage, making it pass over to the side of the plane of consistency. It is only there that the BwO re- veals itself for what it is: connections of desires, conjunction of flows, contin- uum of intensities. You have constructed your own little machine, ready when needed to be plugged into other collective machines (Deleuze & Guattari, 1987, s. 178-179)
330
Disse kan forstås som deler i den større sammensetningen barnehagelærerprofesjonalitet i
«et flerkulturelt samfunn».
331
Deleuze og Guattari ville kanskje omtalt disse to måtene og «se» på som to typer ‘lookouts’; ‘neer-seers and far-seers’ (1987, s. 221).
Hva disse setningene konkret åpnet for var et språk og en tenkning for å nærme seg hele arkivet. En tilnærming som ikke forsøkte å samle delene under en slags helhetlig logikk, og som kunne få frem relasjoner mellom elementer i en sammensetning; forskjellighet-i-seg selv. Setningene åpnet for at jeg kunne snakke om mulige immanente relasjoner, transversaler, som jeg kroppslig hadde erfart (Bogue, 2007). Jeg vil kort si noe om transversaler slik Deleuze forstår det før jeg kommenterer sitatet over.
Transversaler, i Bogue (2007) sin lesning av Deleuze, er stier som sørger for kommunikasjon mellom det ukommuniserbare (s. 2). Videre dreier Deleuzes transversalitet-konsept seg om sammenhenger og relasjoner som oppstår i en immanent versjon av virkeligheten, og som skjærere på tvers av skott som vanligvis skiller verden inn i separate deler332. Deleuze og Guattari
uttrykker på sitt av og til forvirrende vis, at en transversal linje egentlig er en deterritorialisernde linje (fluktlinje) (Deleuze og Guattari, 1987, s. 327). Noe som likevel ressonerer med at en transversal tilnærming til virkeligheten kan karakteriseres som en form for gjøren i en ‘anti-logos’ stil, der heterogene deler settes i kommunikasjon med hverandre gjennom et samlende utkikks- punkt (Bryx & Genosko, 2005, s. 291, kursiv orginalt). Oversatt til denne studien er det samlende utkikkspunktet i en situert interesse for etisk profe- sjonsutøvelse i barnehagefeltet hvor «rase» er i arbeid. Hva enn transversal tilnærming muliggjør er å skape forbindelser på tvers av elementer i dataar- kivet, men uten å forsøke å føre delene sammen inn under en kausal logikk. Transversalitet i Deleuziansk tenkning, affirmerer i stedet delenes forskjel- lighet og yter dem maksimal intensitet (Bogue, 2007, s. 2; Colebrook, 2002, s. 133). En utfordring kan være at denne metodiske, systematiske og samti- dig åpne måten å tenke og gjøre på, bare kan begripes mens den pågår (Bouge, 2007, s. 5). Dette kompliserer hvordan transversaler kan (re)presenteres i en vitenskapelig tekst, noe jeg kommer mer inn på mot slut- ten av inngangen.
Men nå, tilbake til sitatet over om hvordan skape en BwO. Slik jeg leser det tilbyr Deleuze og Guattari her en måte å nærme seg sosiale fenomener eller sammensetninger som er organisert for stramt. For på denne måten å ‘disarticulate, to cease to be an organism’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 177). Som gjort rede for i Inngang 3 er det ikke organene, eller delene i en sammensetning som er problemet, men organiseringen (også kalt organis- men) (Deleuze & Guattari, 1987, s. 175). Det er organiseringene som er
332
Deleuze (1972, s. 126) sammenlikner etableringen av noe enhetlig av det mangeartede med en togreise. Enheten av alt det vi ser gjennom vinduene på en togreise (de ulike stasjone- ne, byene, naturen langs skinnene, lyset som skifter med vær og tid), skriver han, etableres på basis av en transversal, som er noe gjennomgående som vi aldri slutter å forfølge og noe som skjærer gjennom hele reisen uten å samle alt inn under «det samme». Transversaler gjengir også, samtidig som de skaper kommunikasjon mellom, de ulike stedene som passeres med maksimal intensitet (Bogue, 2007, s. 2).
BwO sin fiende, BwO sitt motstykke (s. 176). Alle sosiale fenomener er ‘a phenomenon of accumulation, coagulation, and sedimentation’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 176), og som nevnt tidligere er denne stabiliteten fordelak- tig. Men, noen kjennes til tider for trange slik at vi opplever det å leve som å være i et fengsel eller som fasttjoret (Kaufmann, 2011b; Spindler, 2013). Den sosiale formasjonen jeg opplevde som for sedimentert var «hvite» bar- nehagelæreres («min») relasjon til «rase».
I sitatet over foreslår Deleuze og Guattari altså en strategi for å løse opp i organiseringen. Det første vi kan gjøre, skriver de, er og finne ut hvordan sammensetningen som oppleves som en plage er stratifisert for oss, i oss og der vi er. Det produktive med nettopp denne setningen var at jeg med den kunne skape forbindelser mellom tilsynelatende adskilte komponenter i da- taarkivet; de sporede affektive sammenstøtene og de mer tilsiktede søkene i det sosiale landskapet rundt meg. Jeg forstår det slik at deler av de dokumen- terte aktualiseringene gir kunnskap om hvordan sammensetningen «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase» var stratifisert i/med meg. Mens andre deler av arkivet sier noe om hvordan profesjonalitet og «rase» var stratifisert rundt meg (eksempelvis i media, i vitenskapelige sammenhenger og i et bar- nehagefaglig landskap), og på steder jeg traverserte over en gitt periode (mitt hverdagsliv)333.
Installert i Deleuze og Guattari sin forståelse av sammensetninger, mener jeg at de dokumenterte affektive sammenstøtene kan forstås som maskiniske sammensetninger. Og, de andre varianter av data kan forstås som kollektive sammensetninger av uttrykk. Det er imidlertid viktig for meg å få fram at kollektive sammensetninger av uttrykk virker direkte inn i maskiniske sam- mensetninger (Deleuze & Guattari, 1987, s. 7-8). Forholdet mellom disse strømningene er svært komplekst, og et sted skriver Deleuze og Guattari at de ikke lenger kan snakke om adskilte maskiner bare om typer av gjennom- trengende eller sammenvevde multiplisiteter som på et hvert tilfeldig øye- blikk gir form til en enkel maskinisk sammensetning (1987, s. 41). Dette skillet er derfor ikke tydelig eller endelig, men det var likevel produktivt å tenke på data på måten jeg beskriver her. For meg ble altså den første set- ningen i sitatet om hvordan lage en BwO svært fruktbar i relasjon til hvordan nærme seg hele dataarkivet. Samtidig utløste det at jeg supplerte det allerede eksisterende dataarkivet med flere flere søk etter hvordan profesjonalitet var stratifisert rundt meg og på «steder» barnehagelærere i Norge beveger seg (kollektive sammensetninger av uttrykk). For dette henvendte jeg meg til klassiske forståelser av profesjon, aktuell forskning, faglitteratur og sty- ringsdokumenter som jeg oppfattet som delaktig i diskursive strømninger relevante for barnehagelæreres etiske profesjonsutøvelse i «et flerkulturelt samfunn»334. Resultatet av dette var at begge lagene som sammensetningen
333
Alle disse har forbindelser bakover i tid jf. kollektive sammensetninger av uttrykk.
334
«hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase» arbeider mellom; profesjonalitet og «rase», fikk omtrent den samme rigorøse oppmerksomheten.
Videre i sitatet, der de kommer med innspill til hvordan løse opp i hvor- dan virkeligheten organiseres, foreslår Deleuze og Guattari å bevege seg fra strataene og til den dypere sammensetningen der vi holdes (for) fast for så forsiktig å tippe sammensetningen over mot konsistensplanet. Som nevnt der jeg redegjorde for en maskinisk virkelighetsforståelse, vender sammenset- ninger seg både mot lagene og mot konsistensplanet (BwO). Ved å tippe sammensetningen mot konsistensplanet, uttrykker Deleuze og Guattari, kan BwO vise hva den egentlig er; maskinisk begjær, pågående strømninger og kontinuum av intensiteter (1987, s. 179). Med andre ord: ‘the organic orga- nization of the organs’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 176). Ved å tippe sam- mensetningen kan slik jeg forstår det nye affekter oppstå, og med det nye blivelser. Blivelser som hele tiden var potensielt til stede i sammensetningen (virtuelle), men som på grunn av stratifiserte lag og tilfeldigheter ikke ble aktualisert335. BwO er ‘bundles of virtual affects’, utrykker Massumi (1992,
s. 93), og ved å tippe sammensetningen over mot konsistensplanet kan slik jeg forstår det virtuelle affekter utløses. Noe som igjen kan utløse andre or- ganiseringer, andre virkeligheter, andre-blivelser. Og dette kan knyttes tilba- ke til forestillingen om forskjellighet som forskjellighet-i-seg selv. Forskjel- lighet, om en forstår virkeligheten som en serie hendelser, eksisterer allerede i hendelsene som en parallell virtuell virkelighet. Det er denne forskjellighe- ten BwO kan bidra til å sette fart på.
Jeg har tidligere referert til Spindlers (2013, s. 108) forståelse av en sam- mensetnings organisering. Hun skriver at en sammensetning hele tiden utset- tes for nye krefter og intensiteter, samtidig som den er en fastholdt kropps- lighet. I disse tilfellene er BwO ‘a component of passage’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 175), og med det en BwO som virker. Men, uttrykker Spindler, i noen tilfeller har BwO gjort seg om til en mur, noe som gjør at sammensetningen vegrer seg for produksjon (Spindler, 2013, s. 110-111). Det skaper mindre bevegelse i sammensetningen, som med det fastner i samme-blivelse (Massumi, 1992). Dette kan forklare den «stuckness» jeg kjente i kroppen; til tross for at organene (delene som kom sammen og vir- ket) alltid var forskjellige i «rase»-hendelsene jeg dokumenterte, var det som om den noenlunde samme virkeligheten ble produsert igjen og igjen336. Som
om organene organiserte seg til å produsere det samme igjen og igjen, til
335
Virkeligheten er en jevn organisering av strømninger, men det er alltid til stede elementer av tilfeldighet: ‘The strata can envelop chance but not abolish it, confine it but not banish it’ (Massumi, 1992, s. 53).
336
Deleuze og Guattari (1987, s. 13) omtaler dette som en karakteristikk ved virkeligheten og de kaller den decalcomenia. Decalcomania er en artistisk prosess der et mønster eller bilde overføres fra en struktur til en annen. Teknikken med å male på et papir for så å presse arket med maling mot et nytt papir er et eksempel på en slik prosess. Bildet på det nye arket er ikke helt det samme, men det er likevel produsert på basis av det første.
tross for at det ikke var de samme delene som kommer sammen hver gang. Dette er også en kreativ og skapende prosess, imidlertid er det en produktiv aktivitet som holdes på et absolutt minimum for å unndra seg full stopp (Massumi, 1992). Og dette kan koples til vane, forstått som et nødvendig skjelett for aksjon/produksjon (Grosz, 2013a). I følge Grosz er vane:
the elaboration of tendency, the production of potentiality, an orientation to minimize without eliminationg the efforts of senseation and the effect of ac- tion (2013a, s. 223)
Den virkeligheten jeg opplevde som repterende og trang, aktualiserte seg som vaneaktige mønstre der hierarkiserende og dualistiske kollektive sam- mensetninger av uttrykk i relasjon til fenotyper, aksenter og diverse gruppe- ringer (eksempelvis minoritet, majoritet, utlending, norsk, ikke-norsk, rom- folk, undertrykt) så ut til å delta. Deleuze og Guattari (1987) skriver at i slike tilfeller er BwO gjort om til en organisme, det er BwO som er stratifisert (s. 176). Og nettopp i slike sammenhenger kan det å skape en ny BwO være politisk, fordi det som nevnt kan løse opp for andre virkeligheter.
Deleuze og Guattari har flere mer konkrete innspill til hvordan skape en BwO for sammensetninger som vegrer seg for produksjon. De er blant annet opptatt av forsiktighet og eksperimentering. Før jeg zoomer inn på dette vil jeg imidlertid argumentere for at metodologien i denne studien er en karto-
grafi. Nettopp fordi den både er engasjert med strategisk å undersøke strati-
fisering og andre-blivelse i relasjon til «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase». Som en intro kan kartografi beskrives som å lage kart som tegner opp konturene av intense prosesser (Bonta & Protevi, 2004), og med det henter jeg også inspirasjon fra mer geografi-inspirerte konsepter hos Deleuze og Guattari for å si noe om studiens analytiske tilnærming.