Om jeg nå forstår «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase» som en sam- mensetning, er en viktig faktor for hvordan jeg kan skape kunnskap om den at en av de mest sentrale karakteristikkene ved en sammensetning, at den i likhet med et kart har multiple innganger (Deleuze & Guattari, 1987, s. 14). Den er ‘open and connectable in all of its dimentions’, og kan tegnes på en vegg, skapes som et kunstverk og konstrueres som politisk handling (1987, s. 13-14). Den siste setningen referer slik jeg forstår det til kartografi som både skapende og politisk aktivitet. Framfor utelukkende å reprodusere tidli- gere representasjoner av virkeligheten, produserer kartografi en organisering av virkeligheten (Dimitriadis & Kamberelis, 2006). Organiseringen kan be- stå av heterogene deler (jf. en transversal tilnærming) (Bryx & Genosko, 2005), eksempelvis både aktualiserte og virtuelle virkeligheter. Og den sist- nevnte delen er mulig å involvere seg med fordi kartografering344 er fullsten-
dig orientert mot en eksperimentering i kontakt med virkeligheten. Lag et kart, oppfordrer Deleuze og Guattari, for deretter å legge til; ikke en sporing (1987, s. 13). En distinksjon jeg opplever som sentral.
Før jeg kommer inn på denne distinksjonen er det viktig å si noe om valg av termer i relasjon til oversettelse, men også forståelse. I relasjon til karto- grafi bruker Deleuze og Guattari både begrepene ‘map’ og ‘mapping’. De skriver blant annet at skriving har ingenting med meningsskaping å gjøre. Det har utelukkende med kartografering å gjøre, ‘even realms yet to come’
343
Dette må forstås i sammenheng med et nomadisk subjekt som jeg skrev fram som en sen- tral komponent i begjærsfilosofi i Inngang 3 (jf. Bouge, 1989).
344
(1987, s. 5). Om ‘the map’ skriver de blant annet at det er en rhizome, og at den ikke reproduserer men konstruerer ubevisstheten345. Og videre at et kart:
fosters connections between fields, the removal of blockages on bodies with- out organs, the maximum opening of bodies without organs onto a plane of consistency (Deleuze & Guattari, 1987, s. 13)
Kartet nærer altså forbindelser mellom virkeligheter, fjerningen av blokke- ringer og full åpning av BwO i relasjon til konsistensplanet. Når jeg videre skriver om å kartografere handler det aller mest om å tegne opp og/eller spille inn i en virkelighetsproduksjon som enda ikke er aktualisert. Når jeg skriver om kartet tendererer det mot den siden av en sammensetning som vender seg mot BwO. Men, som nevnt gjentatte ganger er slike distinksjoner aldri absolutte eller gjensidig ekskluderende i Deleuzoguattarisk tenkning. Det er heller ingen ontologisk dualisme mellom her og der (den aktualiserte og virtuelle dimensjonen), mellom å spore og å kartografere (Deleuze & Guattari, 1987, s. 22). Det er en dobbel prosess, ‘a double action or mo- vement’ (Lenz Taguchi, kommer 2015, s. 4). Likevel vil jeg videre behandle disse to separat for å kunne forklare kartografiens to prosesser, og jeg starter med å spore.
Sporing i en maskinisk virkelighet kan tenkes på som en form for kopi av det som har vært, og som fungerer i samsvar med «genetiske» prinsipper; virkeligheten utvikler seg og reproduserer på basis av tidligere former346
(Dimitriadis & Kamberelis, 2006; Martin & Kamberelis, 2013). Det er en slags repitisjon av verden fordi den følger (av pur vane) eksisterende stratifi- serte strukturer i et furet område. Det er jordens vane, dens skapende kraft på minimumsbluss. Å spore slike mønstre, hevder Martin og Kamberelis (2013), er hva som vanligvis presenteres som funn i de fleste forskningspro- sjekter. Sporinger av hvordan virkeligheten er artikulert. I relasjon til denne studien har jeg også arbeidet med å spore «mine» relasjoner til «rase», og også hvordan «rase» og profesjonalitet kom til uttrykk i barnehagefeltet og i det bredere samfunnet. Om jeg hadde vært fornøyd med å spore, kunne jeg ha stoppet der for så å tolke og teoretisere disse installert i perspektiver der eksempelvis hvithet, «rase» og/eller interseksjonalitet er fokus. Dette kan også fungere som en politisk aktivitet. I møte med begjærfilosofiens kreative aspekter, oppfattet jeg imidlertid at det fantes muligheter for politisk forsk- ning som metodologisk beveget seg bortenfor sporing. Jeg hadde som nevnt erfaringer fra å gjøre dekonstruktive lesninger av et etnografisk materiale friskt i kroppen347. Selv om jeg kan si at dette beveget min forståelse av pro-
fesjonalitet i barnehagen i «et flerkulturelt samfunn» med stor kraft, og livet
345
Jeg forstår rhizome, slik det blir brukt her, som overlappende med et nomadisk subjekt.
346
Deleuze og Guattari omtaler også sporing som ‘decalcomania’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 13).
347
ellers, fortsatte virkeligheten å produsere «rasialiserende» repetitive sam- mentrekninger med meg.
Vi må imidlertid ikke slutte å spore, argumenterer Deleuze og Guattari. For har ikke multiplisiteter strata ‘upon which unification and totalization… …and subjective attributions take root?’, spør de retorisk (Deleuze & Guattari, 1987, s. 14). Massumi (1992) omtaler sporing som det å stoppe verden slik vi kjenner den, og han er tydelig på at denne aktiviteten er en forutsetning for å sette opp en ‘actual-virtual circuit’ som er avgjørende for en politisk forestillingsevne (Massumi, 1992, s. 103-104). Kartografi er et spørsmål om metode, skrive Deleuze og Guattari (1987) videre; ‘the tracings
should always be put back on the map’ (s. 14, kursiv i orginal). Å spore er
som å ta et fotografi eller et røntgenbilde, der en ved å isolere noe eller velge ut noe, fremkaller en modell av virkeligheten. Virkeligheten er da oversatt til et bilde. Det er altså ikke bildet som er virkeligheten (Deleuze & Guattari, 1987), bildet er kun en representasjon av en stoppet verden på et gitt sted-tid. Sagt på en annen måte, å spore tydeliggjør dominerende diskursive og mate- rielle krefter i relasjon til et fenomen, men de er ikke virkeligheten (jf. hen- delsesbegrepet). Kartet derimot kan avsløre krefter som har blitt marginali- sert eller totalt ignorert og/eller krefter som kan transformere eller omorgani- sere virkeligheten på ulike måter (Martin & Kamberelis, 2013). Å sette spo- ringer tilbake på kartet, handler om å performere ‘asignifying ruptures’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 10), som en måte å åpne for forskjellighet-i- seg selv, tings/et fenomens kvalitative forskjellighet (Leonard & Moulard, 2012)348.
Som nevnt har kartografi med eksperimentering å gjøre. Og det er det jeg forstår at Deleuze og Guattari hinter mot, når de fremhever at sporinger alltid må settes tilbake på kartet. Jeg har tidligere skrevet at et kart er åpent og har uendelig mange forbindelser, og at dette er en av karakteristikkene ved en maskinisk sammensetning. På kartet (i maskinen), kan derfor produksjon av relasjoner mellom tilsynelatende uforenelige data konstitueres (Lenz Taguchi & Palmer, 2014) (jf. transversaler), slik at data kan bli til noe annet (MacLure, 2013a). Å sette sporingene tilbake på kartet, å plugge den inn i en maskinisk virkelighet, gjør at sporingene kan bli noe annet fordi det oppstår en form for relasjonalitet som går bortenfor en kasualitetstenkning. Som Alvermann (2000) skriver, eksperimentering kan produsere ‘how to move between things in ways that nullify beginnings and endings’ (s. 116). En teoretiker som arbeider med å kartografere skaper altså nye artikulasjoner fra (vanligvis) uforenelige fenomener (Dimitriadis & Kamberelis, 2006; Martin & Kamberelis, 2013), som aktualiserte og virtuelle dimensjoner av virkelig- heten.
Dette siste avsnittet kan koples til sitatet jeg presenterte litt tidligere i denne inngangen, hvor Deleuze og Guattari foreslår å tippe sammenset-
348
ningen forsiktig over mot konsistensplanet for å skape en BwO349. Å skape
en BwO uttrykker slik jeg forstår det, den samme gjøringen som å sette spo- ringen tilbake på kartet, noe som bare kan gjøres ved å eksperimentere. Å kartografere har med performativitet å gjøre, hevder Deleuze og Guattari, og kan kun utforskes ‘legwork’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 409), altså å gjø- re. Det er derfor kun ved aktivt å eksperimentere at nye organiseringer av virkeligheten kan tilbys, noe som kan muliggjør andre-blivelse for både in- divider og sosiale formasjoner (Martin & Kamberelis, 2013). I relasjon til hva jeg har gjort da jeg samlet data i et arkiv, er det nå mulig å forstå disse som strategiske og politiske sporinger350 av artikulasjoner av profesjonalitet
og «rase». Med meg, rundt meg og de stedene jeg traverserte351. Men, hvor-
dan praktisk og konkret sette disse tilbake på kartet? Hvordan kartografere? Hvordan skape en BwO for samme-blivelser?