Inspirert av Braidotti (2006) kan en annen måte å forklare hvordan jeg hektet meg på verden i dens blivelse, være at «jeg» åpnet «selvet» for sammenstøt med utsiden. Som en oppfriskning konseptualiserer blivelse ‘the continual production of (or ‘return’) difference immanent within the constitution of events’ (Stagoll, 2005a, s. 26), som også er hva virkeligheten er i en prosess- ontologi. Braidotti (2006b) foreslår at en forsker kan fange denne forskjells- produksjonen gjennom å bli nomadisk. Å bli nomadisk, skriver hun, har å gjøre med å tømme «selvet» som en måte å åpne det opp for sammenstøt med utsiden. Og hun refererer til forfatteren Virginia Wolf som en hjelp til å få tak på hvordan vi kan gjøre dette som forskers-subjekter:
The artists ‘eye’ captures the outside world by making itself receptive to the totality of an assemblage of elements, in an almost geographical or carto- graphic manner, like the shade of the light at dusk, or the curve of the wind. In those moments of floating awareness when rational control releases its hold, ‘Life’ rushes on towards the sensorial/perceptive apparatus with exceptional vigour. This onrush of data, information, affectivity, is the relational bond that simultaneously propels the self out of the black hole of its atomized isolation and disperses it into a myriad of bits and pieces of data imprinting or impres-
sions. It also, however, confirms the singularity of that particular entity which both receives and recomposes itself around the onrush of data and affects (Braidotti, 2006b, s. 145)
Det handler om å gjøre seg mottakelig for alle elementene i en sammenset- ning, gjennom en tilstand av flytende bevissthet der rasjonell tenkning ikke lenger er hva som kontrollerer. Og sentralt for denne prosessen, legger Braidotti til, er en tilsynelatende fraværende oppmerksomhet eller en flyten- de sensibilitet som er porøs mot utsiden og som vår kultur har kodet som feminin (2006b, s. 146). Og jeg mener at denne måten å forholde seg til vir- keligheten på til dels er dekkende for hva jeg har gjort315. Og med denne
tilnærmingen vil jeg si at jeg åpnet for mer enn hva kvalitativ forskning tra- disjonelt gjør.
Bennett (2010, s. xii-xv) er også en forsker som har involvert seg med hvilke metoder som kan være passende om vi som forskere ønsker å skape kunnskap om en bevegelig immanent virkelighet316. Hun har svart på denne
utfordringen gjennom å være villig til å teoretisere ‘events (a blackout, a meal, an imprisonment in chains, an experience of litter) as encounters between ontologically diverse actants’, aktanter317 som er både menneskelige
og ikke menneskelige (s. xiv). Og dette oppfatter jeg som overlappende med Deleuze og Guattaris sammensetningslogikk. Videre foreslår Bennett at det krever ‘a cultivated, patient, sensory attentiveness’ til ikke-menneskelige krefter utenfor og inni den menneskelige kroppen (s. xiv), om vi ønsker å si noe om virkeligheten fra denne ontologiske posisjonen. Inspirert av Bennett vil jeg si at jeg har vært villig til å interessere meg for hverdagslige og flyk- tige hendelser i denne studien. Og at jeg over tid utviklet en slags forfinet sensorisk oppmerksomhet for slike hendelser. Eksempler på hendelser er en intens kroppslig opplevelse på flyet da jeg hjalp en mann med afrikanske fenotypiske trekk med bagasjen, det noe som skjedde etter å ha inhalert spor av en fars parfyme i garderoben på en barneskole, og det flyktige som oppsto et øyeblikk en dag da jeg så på et klesplagg i trappen hjemme). Disse kan forstås som affektive sammenstøt hvor flere aktanter er aktive.
315
De som har lest Virginia Wolf sine tekster (eksempelvis Mrs Dalloway) vil kjenne igjen denne måten å forholde seg til verden på. I litterær sammenheng kalles denne sjangeren ‘stream of consciousness’, og er en form for modus som søker å beskrive de mangfoldige
tanker og følelser som passerer i sinnet
http://en.wikipedia.org/wiki/Stream_of_consciousness_%28narrative_mode%29 (besøkt 28.12.2014).
316
Noe om det hun har valgt å kalle ‘vibrant matter’. Og dette tenker jeg at handler om ikke bare å tenke på virkeligheten som en slags scene der livet utspiller seg, men at virkeligheten er agentisk.
317
Aktantbegrepet henter Bennett (2010) fra Bruno Latour. I følge Bennet er en aktant ‘a source of action that can be either human or nonhuman; it is that which has efficacy, can do things, has sufficient coherence to make a difference, produce effects, alter the course of events’ (2010, s. viii).
Bennett (2010) understreker at kapasiteten til å oppdage nærværet av upersonlige affekter krever at en er ‘caught up in it’ (s. xiv). Å være invol- vert i, forstår jeg her i retning som å våge å være en situert og engasjert fors- ker i hverdagsliges sammenstøt hun eller han selv er en del av. En som våger å åpne opp for noe mer eller annet enn det øyet ser, eller det vi umiddelbart gjenkjenner når vi bestemmer hva som er data318. En som er nær og opptatt
av det hverdagslige. Noe som er i tråd med hva Dolphijn and van der Tuin (2012, s. 91-92) mener at nymaterialisme tilbyr, nemlig å studere de meta- morfoseliknende prosessene virkeligheten består av ‘as they happen’ gjen- nom formasjon av det materielle og diskursive/sosiale. Med Grosz (2005b, s. 95) sine ord ville denne situertheten kunne beskrives som en ’affirmation of the sphere of practice and the lived’. Med Rai (2011, s. 314) sine ord vil jeg si at det er ‘embodied experiences’ i relasjon til «rase» i tidlig barndom jeg har dokumentert. Å nærme seg virkeligheten slik den er i en sammenset- ningslogikk, er altså alltid avhengig av lokasjon. Og denne lokasjonen er aldri på utsiden av eller på avstand fra fenomenet som er av interesse, og den vil alltid være ufullstendig (Haraway, 1988; Mol, 2008).
De nevnte forsøkene på å sette ord på strategier for å kople seg på virke- ligheten når plassert i en prosessontologi, smelter slik jeg forstår det sammen med hva McLure (2011) mener er en ny form for empirisme; en ‘infra- empirisme’. Og det nye med denne empirismen er at den i større grad gir seg i kast med materialitet. Denne nye empirismen er i følge McLure en infra- empirisme fordi:
it attends to sensations, forces, and movements beneath the skin, in matter, in cells, and in the gut. This kind of empiricism traces intensities of affect that move and connect bodies, subatomically, biologically, physically, and cultur- ally. It does not privilege human interpretation or conscious perception, and the bodies that are animated by affect are by no means restricted to human bodies (2011, s. 999)
Igjen tenker jeg at dette sammenfaller med hva jeg intuitivt gjorde, da jeg «tunet» meg inn i en mer åpen og oppmerksom relasjon med virkeligheten, som også skjøv et tenkende rasjonelt og sentrert subjekt til side. Og som en avsluttende kommentar tenker jeg at denne empirismen sammenfaller med Deleuzes transendentale empirisme, og dennes interesse for kvalitative mul- tiplisiteter (Deleuze & Parnet, 2002).
318
Dette er i følge Bennett noe annet en demystifisering, som hun hevder er en svært vanlig praksis i kritisk teori. En demystifiserende praksis går i følge Bennett ut fra at det i hjerte av en hver prosess finnes et menneskelig agentskap som på diffuse måter har blitt projisert inn i tingene. Og en slik mistenksom form for hermeneutikk krever at teoretikere er konstant våken for tegn som avslører den hemmelige sannheten som ligger under den falske fremtreden av ikke-menneskelig agentskap. For å kunne si noe om ‘vibrant matter’, trenger vi imidlertid å utsette mistenksomhet og heller innta en mye mer åpen holdning (Bennett, 2010).