For å forklare nærmere dette med at noe gikk tapt, noe som gjorde at jeg begynte og vurdere et alternativ til den virkelighetsforståelsen jeg hittil had- de posisjonert meg i, vender jeg meg først til en artikkel av Kaufman (2010). Her utforsker hun hvordan ulike analyser av narrativer fra en studie om transseksualitet og kjønn, kan muliggjøre det å frigjøre sosialt kjønn fra hete- ronormativitet, og samtidig muliggjøre at den konkrete kroppen som narrati- vene utgår fra, ikke viskes ut. Det er altså representasjon, på bakgrunn av analyser av data, som er det kritiske temaet for Kaufmann. I artikkelen er Kaufmann på utkikk etter en form for representasjon som dekonstruerer he- terogene diskurser som begrenser transkropper, men som også hedrer det individuelle kroppslige mennesket. Triggeren for hennes interesse er en kon- kret hendelse hvor Jessie, en selv-identifisert mann-til-kvinne transseksuell som Kaufmann har gjort biografiske intervjuer med, brister i gråt når hun leser den ferdige studien av narrative konstruksjoner av kjønn basert på que- er teori. Jessie uttrykker at Kaufmann, i den akademiske teksten, har slettet den identiteten hun har jobbet med hele livet for å bygge opp. Hvem er jeg
188
Eksempler på produktive spørsmål i en slik tilnærming er: ‘How are pedagogues spoken into existence? Through which discursive processes do they emerge, and in what kind of contexts?’ (Søndergaard, 2002, s. 189).
hvis du tar dette fra meg?, spør Jessie (s. 104). Hendelsen gjør at Kaufmann spør seg selv hvordan hun kunne ha representert Jessie annerledes, og på en måte som dekonstruerer kjønn uten at det gjøre på bekostning av Jessie sine kroppslige erfaringer. For å utforske hvordan dette er mulig analyserer hun Jessies narrativer ved hjelp av fire representasjonsmoduser av transseksuali- tet189.
I likhet med Jessie opplevde jeg at det i de dekonstruktive lesninger jeg forsøkte meg på underveis i relasjon til noe av materiale, var noe som uteble. Et av de sentralene spørsmålene Kaufmann (2010) stiller er om vi som fors- kere velger fortellingen eller kroppen når vi representerer et fenomen eller problem (s. 113)? Å velge kroppen i analyser av dataarkivet er problematisk fordi jeg utgår fra et vitensperspektiv hvor det ikke er en ren Camilla (eller noe rent subjekt) å finne og heller ingen essensiell Camilla å representere (Kaufman, 2010). Å velge fortellingen opplevdes imidlertid også som pro- blematisk, fordi fortellingen alene gjør at kroppen, de virkelige kroppslige erfaringene jeg har forsøkt å dokumentere, smuldrer bort. Kaufmann (2010) forsøker å vikle seg ut av dilemmaet knyttet til å måtte velg mellom fortel- lingen og kropp. Dette begrunner hun med at en binær distinksjon mellom kropp og narrativ minsker mulighet for ‘transrepresentasjon’ (s. 113). Mins- ker muligheten for å komme bortenfor representasjon, slik også jeg utforsker i denne studien190.
Jeg hadde videre en følelse av at jeg fremdeles «vasset» rundt i de samme diskursene som jeg opplevde at holdt meg på plass i en blindvei i forhold til hvordan tenke nytt om profesjonsutøvelse i barnehage i «et flerkulturelt sam- funn». Og i de samme dikotomiene. Att jeg ikke bidro til noe nytt som ville endre noe, noe som ikke var i tråd med (feministiske) dekoloniserende og kritiske metodologiers ønske om virkelige endringer. Altså ble jeg betenk- som rundt hvilke effekter slike analysestrategier har for menneskers virkeli- ge liv. Hos Jones and Jenkins (2008) fant jeg noe å hekte meg på når det gjaldt hva som kan gjøres mulig i tenkning om «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase» om det materielle (kroppslige erfaringer) får komme fram i analyser av data, og også i forhold til å forstå hvordan sosialkonstruktivis- tiske lesninger skiller seg ut fra det de kaller en tilkopling til en ‘post- interpretive empiricism’ (s. 125). Jones og Jenkins (2008) utfordrer nemlig multiple lesninger ved å stille spørsmålstegn ved hvilke effekter disse har i samfunnsvitenskapelig forskning. Slik jeg forstår det stiller de seg kritisk til
189
De fire er ‘hermaphroditic, sex, gender misalignment, queer, and material emodiment’ (Kaufmann, 2010). Ingen av representasjonsmodusene muliggjør imidlertid det Kaufmann er på utkikk etter. I analyser ut fra de fire modusene ser det enten ut til at heteronormativitet opprettholdes eller at Jessie som en person blir visket ut ved at hun reduseres til en kjede av meningsbærende forbindelser (s. 112).
190
Der jeg jeg artikulerer formålet med studien, i introduksjonen, skriver jeg at det blant annet er å tenke på «rase»-hendelser som noe bortenfor representasjon.
endringspotensialet som finnes i det å gjøre multiple lesninger, noe jeg også gjør.
Multiple lesninger er i følge Jones og Jenkins (2008) en populær metodo- logi innenfor pedagogikk og nærliggende fagområder hvor forståelser av «mangfold» og «flerkulturelle» utforskes. De hevder at multiple lesninger:
have become the liberal solution to difficult tensions and differences exposed in social research. This inclusive and equitable approach allows everyone to have a say and everyone to be partly right – thereby neatly addressing modern desires for democracy and equity (2008, s. 131)
Men, skriver de, denne tilnærmingen forsøker ikke å skape ontologiske vanskeligheter (noe jeg forstår som endringer), gjennom påstanden om at det finnes flere «faktiske» virkeligheter (Jones & Jenkins, 2008, s. 134). Men- nesker som opplever effekter av «rase», skriver de videre, har imidlertid ikke tid å miste. Og som et alternativ foreslår de, i likhet med Kaufmann (2010), at også materialitet (eksempelvis virkelige kroppslige erfaringer) må tas med i analyser, i tillegg til å lokalisere diskurser. Jones og Jenkins (2008) påpeker at deres alternative ‘post-interpretive’ tilnærming til virkeligheten aksepterer de grunnleggende argumentene for konstruktivisme, som går ut fra at inter- pretasjon er et nødvendig utgangspunkt for å tenke på hvordan mennesker erfarer virkeligheten (2008, s. 135). Men, de ønsker samtidig å aktualisere det materielle i en forflytning som tar på alvor begjær for det virkelige. Eller begjær for at forandring skal være virkelig og ikke et objekt for enkelte i form av et intellektuelt spill hvor utfordringen er kompleksitet og multiplisi- tet (s. 135). Min tankereaksjon på dette er at det kan tenkes at det er for risi- kabelt ikke å engasjere seg med materialitet i interpretasjoner jeg gjør av mine data. Mot slutten av artikkelen stiller Jones og Jenkins stiller to spørs- mål som jeg opplever som produktive for min studie: ’what thinking is made possible by materialization’ og ’what might be materialization’s effects in thought’? (2008, s. 139). Og det er dette jeg forsøker å vikle meg ut og inn av i de videre inngangene, der en teoretisk eksperimentering vil være hoved- fokus.