De nevnte trådene bidro også til at jeg begynte å lengte etter å praktisere en etikk i forskningsprosessen som lå bortenfor en som begrenser seg til på forhånd formulerte etiske retningslinjer (eksempelvis samtykke, anonymitet og sletting av datamateriale) (Knight, Bentley, Norton, & Dixon, 2004). Altså bort fra kun å tenke på ‘procedural ethics’ og mot også å tenke på ‘ethics in practice’ (Guillemin & Gillam, 2004). En mulig etikk i praksis kan være å vise en ekstrem vilje til å lytte, til å være ydmyk og til forsiktighet i hele forskningsprosessen (Denzin & Lincoln, 2008, s. 15). Men jeg forsto det også som etikk at jeg underveis i prosessen skulle skrive ned hverdagsli- ge personlige erfaringer som opptok meg, og som jeg tenkte på som interes- sante for tematikken. Inspirert av feministiske forskere valgte jeg ikke å be- grense disse nedskrivninger til å være relatert til bestemte steder, men å skri- ve ned «alt» som på en eller annen måte «tok tak i meg». Jeg skrev også ned mer intime og «tabu» fortellinger (jf. Perreault, 1995; Reed-Danahay, 2001). Og dette hjalp meg også å komme i gang med den etnografiske undersøkel- sen før jeg hadde kommet i et samarbeid med mennesker i en institusjon.
Jeg tenkte også mye på hvordan jeg kunne bruke språket mitt annerledes i relasjon til den tematikken som opptok meg. Vevet inn i en (feministisk) dekoloniserende og kritisk metodologisk tenkning. kjente jeg på en motstand mot ideen om å gi stemme til «den andre»143. Noe som kan relaters til at jeg
nå veldig sterkt opplevde at bruken av binariteter som privilegert/upriviligert og majoritet/minoritet hadde mistet sin uskyld (Lather, 2008; Otterstad & Bustos, 2005)144. Dette ramsto som en etisk knute i en kunnskapsproduser-
ende prosess der tematikken var profesjonspraksis i «et flerkulturelt sam- funn», og der forskningen var igangsatt av et subjekt som ofte posisjoneres som «majoritet» i norsk kontekst (jeg). Pillow (2003b, s. 188) skriver at det å arbeide med og mot språkets begrensninger, slik jeg tenker at jeg hadde be- gynt å gjøre, er en måte for ‘race-based methodologies’145 og retenke hvor-
dan vi oppfatter at vi vet det vi vet, som igjen bidrar til en annen etikk i
forskning.
143
Som er en vanlig tenkning innen etnografisk tradisjon (Viruru & Cannella, 2001).
144
Her ser jeg koplinger til hva Stuart Hall forsøker og hanskes med etter det han forstår som slutten på en ’mechanistic antiracism’ (Wright, 2003). Hall ønsker et brudd med ideen om at vi kan gjøre antirasisme via kategoriene «svart» og «hvit» fordi han mener de begrenser oss til å tenke på alle «svarte» som offer og «hvite» som undertrykkere, og som igjen leder oss til å tenke at det finnes en smidig løsning som gjør slutt på rasisme (s. 210) og deres sosiale og materielle konsekvenser. Dette er i tråd med kritisk multikulturalisme som hevder at en liberal multikulturalisme leder oss til å tro at om vi bare kommer over ens så går alt bra (Sleeter & Bernal, 2003).
145
‘Race-based methodologies’ jf. Pillow (2003b) oppfatter jeg som det samme som den strømningen som Denzin, Lincoln og Tuhiwai Smith (2008) omtaler som ‘kritiske- og urbe- folkningsmetodologier’.
Og med disse tenkningene beveget jeg meg mot en forskningstilnærming der samarbeid med subjekter i en barnehage under hele forskningsprosessen sto sentralt, der selv-skriving146 sto sterkt, og der jeg som forsker ikke gikk ut
fra at jeg kunne vite noe om «andre» (eller å tro at jeg kunne gi stemme til «andre») på bakgrunn av kortvarige møter med subjekter i en institusjon (Tuhiwai Smith, 1999; Visweswaran, 1994). Jeg beveget meg slik fra å tenke på etnografiske representasjoner som ‘partial truths’ (Clifford, 1986) til å forstå disse som ‘positioned truths’ (Abu-Lughod, 1991, s. 142). Og jeg for- sto at selv-skriving kunne være til hjelp for å synliggjøre dette.
Jeg hadde også begynt å trøble skillelinjene mellom ‘selves and others’ slik feministisk vitenskapsteori har hatt tradisjon for å gjøre (Abu-Lughod, 1991; Visweswaran, 1994). En av mange feminister som har inspirert meg i så henseende, er Abu-Lughod (1991) med sin utforskning av hvordan femi- nister og forskere med transnasjonale erfaringer, gjennom måten de praktise- rer antropologi, forstyrrer nettopp skillet mellom «selv» og «andre». I Wri-
ting against culture147 tenker hun gjennom hvordan slike forstyrrelser gjør
det mulig og reflektere rundt de politiske effektene av denne distinksjonen, og også hvordan disse gjør det mulig å overveie verdien av det konseptet hun mener at dette skillet avhenger av; kultur. Hennes utgangspunkt er at kultur opererer i en antropologisk diskurs som ikke kan unngå å bære med seg ‘a sense of hierarchy’ (Abu-Lughod, 1991, s. 138). Men, hvordan arbei- de/skrive mot kultur (og hierarkier) og likevel å fortsette å skrive etnografis- ke tekster?148 Og fantes det noen strategier som i det minste kunne legge
hindringer i veien for å videreføre en form for hierarkisering, som i mitt pro- sjekt absolutt lå potent («hvit»-«svart»/majoritet-minoritet/voksen- barn/forsker-yrkesutøver)? I ettertid, med Davies og Davies (2007) sine ord, tenker jeg at jeg strevde med å gjøre forskning bortenfor ‘the pitfalls of cate- gorization, of liberal humanism, and of realism’ (s. 1144), noe jeg ikke visste
om eller hvordan kunne være mulig å få til. Bare at jeg ikke ville slutte å
streve med det.
146
Som nevnt er kritiske personlige historier en sjanger som ofte brukes i kritiske og dekolo- niserende metodologier, og selv-skriving er en strategi mange inne feministisk poststruktura- lisme har tatt i bruk.
147
En respons på en klassiker innen antropologi og etnografiske studier; Writing culture (Clifford & Marcus, 1986).
148
Dette kan kanskje virke som en selvmotsigelse siden etnografi er en tilnærming der kultur er helt sentralt.