Kartografi er som nevnt noe mer enn sporing og noe annet enn tolkning, eller koding som det kan også kalles. Dette er noe ikke bare Deleuze og Guattari, men også nymaterialister flest er opptatt av å gå bortenfor (Dolphijn & van der Tuin, 2012). Koding kan kort beskrives om en prosess hvor forskere(n) forsøker å identifisere temaer eller kategorier som gjentar seg i et datamateriale, gi disse navn og/eller plassere dem i forhåndsdefinerte kategorier, og arrangere deres relasjon/brudd med hverandre (MacLure, 2013a; Postholm, 2010). Det gjøres en form for tolkning av materialet som søker å redusere data-materialet slik at det kan bli mer håndterlig. I en slik tradisjonell tilnærming klassifiseres data i avgrensede temaer, og de
356
De nevner denne forsiktigheten også i deres første samskrevne verk:’How does one get through this wall, for it is useless to hit it hard, it has to be undermined and penetrated with a file, slowly and with patience, as I see it’ (Deleuze & Guattari, 1977, s. 136-137).
(ar)rangeres i et treliknenede system (forgreininger) (MacLure, 2013a, s. 166). Å samle data inn under temaer og kategorier kan altså forstås som en form for reduksjon av kompleksitet for å skape mening om et fenomen (MacLure, 2013a, s. 165; Postholm, 2010)357. Det er en tilnærming som prio-
riterer det som er likt, det som oppfattes som samme. Og data (ar)rangeres ut fra dette prinsippet (dialektisk tenkning); forskjellig-fra-det-samme.
Karakteristisk for koding i en slik logikk er at den ikke tillater at ting (da- ta) kan avvike eller oppløses fra noe det er for så å forme noe nytt, noe som kan relateres til en representasjonslogikk (MacLure, 2013a, s. 168-169). En slik tilnærming mestrer ikke ‘difference in itself – as movement, change and emergence’, skriver MacLure (2013a), og den åpner ikke opp for forand- ringer i hastighet og intensitet (affekter) eller multiple og mobile forbindel- ser mellom heterogene deler (s. 169). Videre, skriver hun, har koding en tendens til å «ta deg bort» fra dataene og deres detaljrikdom, kompleksitet og singularitet, og mot mer abstrakte kategorier og ideer. Dette er slik jeg for- står det langt fra den Deleuzianske empirismen som starter med å analysere ting på måter som gjøre at ikke allerede eksisterende konsepter kan ekstrahe- res fra dem (Deleuze & Parnet, 2002, s. vii). Ting i denne tenkningen, eller livet/virkeligheten/verden, er som nevnt tidligere kvalitative multiplisiteter eller relasjonelle enheter (Semetsky, 2003). Og det er her, i interessen for å gjøre noe mer enn å klassifisere og abstrahere, jeg oppfatter at det det kreati- ve og politiske aspektet finnes i analytiske praksiser som utgår fra en sam- mensetningslogikk.
I en prosessontologi er det ingenting som er det samme. Alt er nye blivel- ser fordi multiplisiteter (et sted, et minne, en flyktig fornemmelse idet øyet hviler på et ansikt) hele tiden oppløses i sammenstøt med hverandre, samti- dig som de virker med i videre produksjon av virkelighet358. Derfor trenger
også denne ontologien en helt annen analytisk tilnærming. Barad (2008) uttrykker imidlertid at bildet av vitenskap som «den store avsløreren» enda står sterkt i dagens vitenstradisjoner:
the image of science as the great revealer persists… …But what make us think there is any secret to be told – secret to be revealed by science, or to remain concealed in a shroud of mystery? (s. 166).
357
En annen måte å redusere kompleksitet på er å begrense de arenaer empirien samles inn på (internett, utdanningsinstitusjon, en yrkesgruppe, en barnehage) og å begrense seg til typer empiri (samtaler, observasjoner, dokumenter). Den tilnærmingen jeg har hatt til hva som har blitt det empiriske materialet har vært ganske annerledes. Jeg har heller forsøkt å ønske kompleksitet velkommen ved å begrense så lite som mulig. Dette har ført til at jeg har arkivert store mengder heterogene data fra svært ulike maktproduserende felt (media, vitenskap, ut- danning, hverdagshendelser og populærkultur). Et slikt heterogent materiale byr på utford- ringer. Og for meg var som nevnt en av utfordringene knyttet til hva jeg skulle gjøre med alt jeg hadde arkivert. Hvordan skulle jeg analysere eller lese dem?
358
Affektive sammenstøt er som oftest ubevisste, men som jeg har forklart kan vi som forske- re interessere oss for dem.
Barad og andre bidragsytere til en nymaterialistisk intellektuell åre, har like- vel teoretisert fram alternativer til dette bildet av vitenskap og tradisjonelle forestillinger om metodologi (klassifisering og tolkning). I stedet for å for- klare fenomener i vår sosiale virkelighet, er nymaterialister framfor alt enga- sjert i å skape alternative virkeligheter og å åpne opp for nye måter å vite (og å være) på (Jackson & Mazzei, 2012; Lenz Taguchi, 2012). Det er altså ikke klassifisering og forklaring det higes etter når metodologier for en ny- materialistisk metafysikk utvikles, men nyskaping med virkelige politiske og transformative konsekvenser (Colebrook, 2008; Grosz, 2013b; Lenz Taguchi, 2012). Noe som kan relateres til at nymaterialisme som metafysikk tillater å studere sammensetninger ‘as they happen through… …the entan- glement of materiality and meaning in the widest sense of the word’ (Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 91-92). Og med det kan vi også virvle oss inn i nye affektive sammenstøt for å sette fart i eller roe ned materialise- ringer som plager oss. Å engasjere oss med andre-blivelse, og med det å bidra til å transformere framtidige sammenfiltringer av strømninger. Det er, som jeg nylig var inne på, her at en nymaterialistisk skapende analytisk til- nærming vibrerer som sterkest.
I sin Deleuze-influerte kritikk av koding som en klassifiserende analytisk praksis, har MacLure (2013a, 2013c) gitt det å interessere seg for andre- blivelse i tilnærming til empiri et navn; ‘wonder’. MacLure (2013a) forstår forundring359 som en utro måte å praktisere koding på, og hun beskriver det
som en prosess som affirmerer at ‘some things gradually grow, or glow, into greater significance than others, and become the preoccupations around which thought and writing cluster’ (s. 175). Dette krever slik jeg forstår det, at forskeren er våken for materialitet i prosesser med å arbeide med datama- terialet. At hun/han er vár for affektive intensiteter som oppstår før det er mulig å plassere data i kategorier (ved hjelp av språk), men også etter. Noe tradisjonell koding på grunn av sin lingvistiske natur, ikke tillater (MacLure, 2013a, s. 170). MacLure uttrykker det så sterkt at koding ignorerer sammen- filtringen av heterogene elementer som språk, materialitet, ord og ting. Vide- re vil jeg mer konkret si hvordan min nye forståelse av hva jeg hadde gjort, og hva jeg kunne gjøre videre i relasjon til metodologi, «satte i gang».