Den vanligste analytiske tilnærmingen i kvalitativ forskning er tolkning (MacLure, 2013a). Imidlertid foreslår Deleuze og Guattari å bytte ut tolk- ning med eksperimentering (1987, s. 167)352. Og som allerede nevnt forstår
jeg det å eksperimentere som en måte å sette sporinger tilbake på kartet. Eksperimentering gjør at vi kan slippe unna tolkning, som de tenker på som en form for territorialisering353(Deleuze & Guattari, 1983). Begjæret etter å
unngå tolkning er imidlertid ikke et begjær etter å være mot tolkning eller benekte det. Begjæret handler heller om å affirmere et alternativ som samti- dig er utolkbart (Deleuze & Guattari, 1983, s. 13). For å utdype mer, i en sammensetningslogikk blir det uinteressant å lete etter entydigheter eller mening i dataene. Eller entydigheter i de sporede artikulasjonslinjer (Martin & Kamberelis, 2013). For, ‘these lines means nothing. It is an affair of car- tography. They compose us, as they compose our map’ (Deleuze & Guattari,
349
De skriver også om å fabrikere en BwO (Deleuze & Guattari, 1987, s. 181), men jeg har valgt å holde meg til å skape en BwO.
350
Vi bør kartografere virkeligheten, ikke intensjonelt og strukturelt, men strategisk og poli- tisk, skriver Dimitriadis og Kamberelis (2006, s. 92).
351
Disse kan som nevnt forstås som maskiniske sammensetninger og kollektive sammenset- ninger av uttrykk.
352
Deleuze og Guattari foreslår metoder for eksperimentering i flere platåer enn det sjette, blant annet i platå 7 hvor ‘faciality’ er et begrep som er mulig å arbeide med og i platå 10 hvor ‘becoming’ er et sentralt begrep. Faktisk tilbyr A thousand plateaus hele veien hint for hvordan eksperimentere med de-regulerte strømninger, ideer og handlinger og de hele tiden nærværende forsøk på å binde dem, altså hvordan eksperimentere med de-sentrerte nettverk (Smith & Protevi, 2011).
353
Å tolke er å begrense seg til et territorium. Tolkning reproduserer materialet det vurderer som tilfeller av koden (decalcomania). I Deleuzeoguattarisk tenkning omtales tolkning som kodifisering, eller territorialisering, og som et alternativ til tolkning foreslår de altså eksperi- mentering (Deleuze & Guattari, 1987; MacLure, 2013a).
1987, s. 224). Jeg vil derfor si det så sterkt at installert i en prosessontologi så umuliggjøres en lete etter mening eller forklaringer på bakgrunn av spo- ringer.
Dette kan begrunnes med at mening i Deleuzeoguattarisk tenkning ikke er noe som allerede finnes der ute, og som vi kan avsløre om vi bare leter med de rette instrumentene (metodene). Mening er heller ikke å finne (represen- tert) i dataene. I Deleuze og Guattari sin filosofi er mening kraft, eller snare- re møter mellom krefter (Massumi, 1992, s. 10). Noe jeg også var inne på i
Inngang 3 da jeg forklarte at Deleuze og Guattari forstår begjær som kraft og
ikke en funksjon av foreløpige behov (Bogue, 1989). Mening, forklarer Mas- sumi (1992), er ‘the contraction of difference and repetition in a self- expiring expression’ (s. 20). Mening er begjærsproduksjon, blivelse, eller sagt på en annen måte; mening er andre-blivelse (Massumi, 1992, s. 16). Om jeg knytter dette til empiri forstår jeg det slik at det ikke finnes noen mening bak empirien, eller noen bakenforliggende forklaringer for de affektive sammenstøtene som oppsto med meg. Å spørre hva «rase»-hendelsene betyr er derfor ikke interessant i en maskinisk virkelighetsforståelse.
Eksperimentering er altså fremgangsmåten Deleuze og Guattari foreslår for å sette sporinger tilbake på kartet; å skape en BwO. I sitatet under forsø- ker de å tilby en mer detaljert forklaring på hvordan dette kan gjøres:
Lodge yourself on a stratum, experiment with the opportunities it offers, find an advantageous place on it, find potential movements of deterritorialization, possible lines of flight, experience them, produce flow conjunctions here and there, try out continuums of intensities segment by segment, have a small plot of new land at all times (Deleuze & Guattari, 1987, s. 178)
Slik jeg leser det handler dette om å skape bevegelse, og med det, aktivt delta i begjærsprosesser. Noe som i vitenskapelig sammenheng fordrer en annen måte å forholde seg til data på enn det som er vanlig354. Plasser deg på
et lag355, skriver de, finn mulige fluktlinjer, erfar dem, produser forbindelser,
segment for segment. Å eksperimentere, i Deleuzeoguattarisk tenkning, dreier seg altså om å prøve ut nye handlinger, metoder, teknikker og kombi- nasjoner med stratifiseringer i en sammensetning, uten et spesifikt mål eller en slutt (Baugh, 2005). Og med det kan en sammensetnings mer gjennom- hullede BwO skapes, og andre-blivelse effektueres. Men, og dette oppfatter jeg som viktig ‘one only desires as a result of an assemblage in which one is included’ (Deleuze & Parnet, 2002, s. 103). Dette vil derfor alltid være en situert eksperimentering. Sagt på en annen måte, å eksperimentere med «rase»-hendelser kan hekte oss av subjektiveringsøyeblikk som legger be- slag på oss og som holder oss fast i en dominerende virkelighet.
354
Jeg sier noe mer om dette senere i denne inngangen.
355
Lag er som redegjort for i Inngang 3 historiske formasjoner som blant annet er laget av ord og ting, å se og å snakke, det som kan sees og det som kan uttrykkes (Deleuze, 2001b, s. 247).
Det er så lett å forstyrre logikken, og vi gjør det hver dag, hevder Deleuze og Guattari. Men det må gjøres forsiktig, det er doseringens kunst som gjelder. Du gjør det ikke med en slegge, men med en veldig fin fil (Deleuze & Guattari, 1987, s. 177)356. Multiplisitet må altså lages, ‘not by
always adding a higher dimension, but rather in the simplest of ways, by dint of sobriety, with the number of dimensions already available’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 7). Kapre et lite stykke nytt land (område/territorie) hele tiden, men spar på små rasjoner av subjektivitet, akkurat nok til å respondere på den dominerende virkeligheten. ‘Mimic the strata’, for du klarere ikke å nå BwO ved å destratifisere hemningsløst og uten kontroll, advarer de (Deleuze & Guattari, 1987, s. 178). Massumi (1992, s. 104-106) «oppskrift» på hvordan kartografere er å studere kamuflasje som en strategi for å etter- ligne lagene fra innsiden, å lete etter hull i vaner ved forsiktig å smyge seg sidelengs gjennom hull og sprekker, for så å kaste kamuflasjen å med dette komme ut av identitet.
Som nevnt tidligere er ikke det å forbli stratifisert det verste som kan skje. Det verste som kan skje er om du kaster lagene ‘into demented or sui- cidal collapse’, noe som kan gjøre at de rammer oss med større tyngde en noen gang før (Deleuze & Guattari, 1987, s. 178). Denne advarselen er noe jeg tenker er ekstremt viktig for det problemet jeg utforsker. Deleuzes tran- scendentale empirisisme tilbyr teoretisk verktøy for å slippe unna moderne subjektivitetsforståelsens ulike fengselsbygninger, hvor «rase» og kolonial- isme er blant de mest grusomme og mest brutale (Nesbitt, 2013). Å ta sjan- sen på at «rase» slår inn sterkere enn de allerede gjør, er noe jeg ikke er vil- lig til. I den neste delen vil jeg, for å styrke argumentet for at analyse også må handle om å kartografere, vende meg til samtidige forskere som skriver om nettopp dette.