Sammensetninger i en Deleuzeoguattarisk tekning, er del av et selvorganise- rende åpent system som produserer virkelighet på det de omtaler som imma-
nensplanet254. Immanensplanet er allerede eksisterende båndløse strømninger
(eller krefter). Faktisk begynner hele deres virkelighetsforståelse med denne forestillingen om strømninger (Colebrook, 2006, s. 129)255 som hele tiden
forandrer seg: ‘We may say of the pure flow that it is abstract yet real; ideal yet effective; absolute yet «differentiated»’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 240). Deleuze og Guattari nevner både semiotiske strømninger, materielle strømninger og sosial strømninger. Hva sammensetninger gjør i dette selv- organiserende systemet er å gripe inn i de ulike uorganiserte strømningene
samtidig (Deleuze & Guattari, 1987, s. 25). Sammensetninger etablerer for-
bindelser mellom multiplisiteter som trekkes ut av strømningene. I sammen- setninger kommer altså deler fra de ulike strømningene sammen i en meta- morfoseliknende relasjon. Virkelighet i en begjærsfilosofi kan derfor tenkes på som en kontinuerlig skapelsesprosess med uendelige antall nye begynnel- ser (Massumi, 1992).
Til tross for at denne maskiniske virkelighetsforståelsen kan framstå som hakkete og rotete, da det er en prosess som hele tiden starter opp i midten, oppfatter mennesker verden som noenlunde stabil og forutsigbar. For å refe- rere til dette fenomenet (denne stabiliteten) introduserer Deleuze og Guattari begrepet ‘stratification’ (1987, s. 45). Strata er lag og stratifisering har med lagdannelse å gjøre256. Innen geologi forstås et stratum som ‘et plateformet
254
Også kalt ‘the Earth – the Deterritorialized, the Glacial, the giant Molecule’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 45) eller også ‘plane of consistency’. På dette immanens- eller konsistens- planet er det ikke noe skille mellom materialitet og diskurser. Ikke noe ved det er overrasken- de, skriver de, for det virkelige skillet mellom materialitet og diskurser kommer bare til syne sammen med lagene, og er også forskjellig for hver gang (Deleuze & Guattari, 1987, s. 157- 158). ‘Content is not a signified nor expression a signifier; rather, both are variables of the assemblage’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 101).
255
Andre begreper som brukes er rhizome og dette står i kontrast til bildet av tenkning med utgangspunkt i treet eller en rot (Deleuze & Guattari, 1987).
256
Deleuze og Guattari bruker ofte begreper fra andre disipliner enn filosofi som en dimen- sjon ved det å motsette seg lukkede systemer. I platå 3 bruker de blant annet begreper fra geologi (noe også tittelen antyder, 10,000 B.C.: The geology of morals (Who does the earth
think it is?), eksempelvis strata og stratifisering. Strata er flertallsformen av stratum, som
betyr lag eller dekke. Forøvrig hentyder tittelen The geology of morals også til at Deleuze og Guattari er inspirert av Friedrich Nietzsche og hans bok On the genealogy of morals (utgitt i 1887). Og også at Deleuze og Guattari har en link til Foucault og hans interesse for genealogi. Foucault var nemlig svært inspirert av Nietzsche i sin forståelse av genealogi (Foucault, 1984). I et av essayene i Two regimes of madness (2001) elaborerer Deleuze hvordan han forstår noen av Foucaults mest sentrale begreper, og han lager her en sterk link mellom Foucault sin ide av historiske formasjoner og strata. Foucault og Deleuze var begge inspirert av Nietzsche, og Deleuze var igjen svært inspirert av Foucault (Stivale, 2005).
bergartslegeme som ved sine geologiske eller geofysiske egenskaper skiller seg fra lagene over og under’ (Sigmond, Bryhni, & Jorde, 2013, s. 213). Det kan være et sedimentert lag av steiner og jord som er mer eller mindre beve- gelige og porøse. I samme åndedrag som de introduserer dette, uttrykker de at dette fenomenet i mange tilfeller er fordelaktig, og i andre tilfeller ufor- delaktig. Stratifisering (som prosess) er blant annet fordelaktig fordi denne tilbyr livet og materialiseringer et minimum av struktur og stabilitet i dets blivelse (de Beistegui, 2010). Som en grunn for alt liv. Men, stratifisering kan også begrense og hindre mulige blivelser, noe jeg skal forklare nærmere om litt.
‘Habit’ eller vane er et annet begrep jeg har støtt på hos forskere som ten- ker med blant annet Deleuze og Bergson (Grosz, 2013a; Massumi, 1992, 2009; Reynolds, 2004)257, og som jeg mener kan relateres til denne regule-
ringen (og samtidige kontinuerlige omorganiseringen) av strømninger som pågår i sammensetninger (og som samtidig er sammensetningen)258. I denne
filosofiske tradisjonen er vane en fundamental kreativ kapasitet, som produ- serer muligheten for stabilitet i et univers der forandring og bevegelse er grunnleggende. Vane har også med tid å gjøre. Reynolds (2004) skriver at Deleuzes ‘habitual time’ har med ‘the living present’ å gjøre; vane er nåti- dens tid. Videre betegner vane en måte å organisere levde regulariteter, øye- blikk av sammenheng og repitisjon, i en virkelighet der absolutt ingenting repeteres (Grosz, 2013a). Vane, hos Deleuze, addresserer derfor problemet med at forskjellighet og repitisjon ikke er det motsatte av hverandre, men at begge er innvevd i den andre (Reynolds, 2004). Noe som er sentralt i Deleuze og Guattaris begjærsfilosofi. Grosz (2013a) skriver at vane er et anker for de som affirmerer vedvarende forandring, slik Bergsons varighet og Deleuziansk forskjellighet innebærer. Samtidig er vane eller stratifisering forutsetningen for læring og ny kunnskap (Grosz, 2013a).
I denne studien opplevde jeg stratifiseringsbegrepet som produktivt for å kunne forklare det «rase»-aktige som begynte å oppta meg i løpet av studien. Dette kroppslige som dukket opp, som gjentok seg, uten at det var helt det samme (det skjedde på gaten i møte med en gruppe unge gutter, i sammen- støt med en nettside, da jeg kjente lukten av parfyme). For å synliggjøre mer konkret hva forestillingen om stratifisering gjorde for mitt problem, vil jeg nå gjøre nærmere rede for stratifiseringsbegrepet og dets sammenheng med det jeg forstår som en jevn organisering av strømninger. Med dette forsøker
257
Vane har i denne tenkningen ikke noe å gjøre med et Subjekt som kommer forut for vane.
258
Omtales også som forgreininger, men ‘there are knots of arborescence in rhizomes, and rhizhomatic offshoots in roots’ (Deleuze og Guattari, 1987, s. 22), eller stratifiserte eller slette områder
jeg å understreke viktigheten av å forstå at produksjon av en viss stabilitet er (også) noe som pågår i begjærsproduksjon259.
I følge Deleuze og Guattari har sammensetninger en horisontal og en ver- tikal akse (1987, s. 97-98). Den horisontale aksen håndterer to segmenter, en av ‘expression’ og en av ‘content’. Content og expression er begreper Deleuze og Guattari bruker for å snakke om deler i de organiske og formløse strømningene som virkeligheten består av (Bogue, 1989, s. 126)260, og som
ikke på noen måte er hierarkisk rangert. De er begreper for diskursive (ex- pression) og materielle (content) elementer på immanensplanet. En sammen- setning er derfor alltid et samspill der kollektive sammensetninger av uttrykk (‘expression’) og maskiniske sammensetninger (‘content’) deltar (Deleuze & Guattari, 1987, s. 48-50)261. Deleuze og Guattari forklarer at kollektive sam-
mensetninger av uttrykk omhandler ’acts and statements, of incorpreal trans- formations attributed to bodies’262, og at maskiniske sammensetninger om-
handler ‘bodies’, ‘action and passion, an intermingling of bodies reacting to one another’ (1987, s. 97-98)263. Kollektive sammensetninger av uttrykk
peker på at vi som mennesker er situert i strømninger av språk, uttalelser og handlinger som eksisterer forut for oss, og som virker inn i begjærs- produksjon ved at de fyller vår underbevissthet med nasjonale historier, my- ter og diskurser264. Maskiniske sammensetninger peker på hvordan sammen-
setninger er i relasjon med hverandre og konstituerer hverandre (Larval
259
I en av sine tekster beskriver Deleuze virkeligheten som et terningkast: ‘ontology is the dice throw, the chaosmos from which the cosmos emerges’ (Deleuze, 1994, s. 249). Men, selv om virkeligheten ikke kan forutsies (liksom vi ikke kan vite hvilket tall et terningkast gir), organiseres den seg på måter som gjør at vi mennesker oftest likevel oppfatter at den har en form for varighet eller stabilitet. Noe som kan relateres til stratifisering, eller vane. ‘The opposite of chance… …is habit’ (Massumi, 1992, s. 58). Hva som holder strømningene sam- men er et spørsmål om jevnhet (consistancy), ‘the “holding together” of heterogeneous ele- ments’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 357).
260 Inspirasjon til å bruke de lingvistiske kategoriene ‘content’ og ‘expresssion’ (Deleuze &
Guattari, 1987), henter Deleuze og Guattari fra den danske lingvisten Louis Hjelmslev (1899- 1965). Disse skrives særlig fram i platå 3. Kategoriene brukes på en så vid måte at de opphø- rer å fungere lingvistisk, og omgjøres til fysiske begreper. Content og expression blir til kate- gorier for å forstå artikulasjonen av og organiseringen av materie (Bogue, 1989, s. 126).
261
Disse to sammensetningene omtales også som‘«discursive multiplicities» of expression and «nondiscursive» multiplicites of content’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 74).
262
Kollektive sammensetninger av uttrykk refererer ikke til individuelle uttrykk (Lecercle, 2002, s. 156). Slik jeg leser det forstyrrer begrepet forståelsen av tegnsystemer eller menings- bærende systemer (som bilder, lyder, språk, ting), som rene lingvistiske informasjons- og kommunikasjonssystemer, eller som representasjoner. Immaterielle transformasjoner er hen- delser som for eksempel forvandlingen av en person (sammensetning) fra tiltalt til domfelt under en rettsak (Deleuze, 1988b).
263
Som nevnt tidligere har Deleuze og Guattari uttrykt at det kun eksisterer maskiniske sam- mensetninger av begjær og kollektive sammensetninger av uttrykk. Se i A thousand plataues for en mer detaljert forklaring på relasjonen mellom disse (Deleuze & Guattari, 1987, s. 99).
264
Lorraine (2005, s. 153) skriver at kollektive sammensetninger av uttrykk kan sammenlik- nes med Michel Foucaults diskursive systemer.
Subjects, 2011, 20. februar). I en nymaterialistisk ontologi eksisterer det som nevnt ikke et skille mellom diskurser og materialitet, mellom språk og virke- lighet, eller mellom kultur og natur (Dolphijn & van der Tuin, 2012). Mate- rialiseringen av fenomener forstås i stedet som en pågående sammenblan- ding av disse, og alle fenomener er derfor sosiomaterielle265. Og det er dette
Deleuze og Guattari uttrykker når de snakker om sammensetningers horison- tale akse. Ut fra dette kan de «rase»-aktige erfaringene i studiens arkiv, nå forstås som en serie av sosiomaterielle fenomener, eller en serie singularite- ter, der diskursive og materielle elementer viklses sammen.
Den vertikale aksen kan knyttes til konseptet strata, som kort forklart kan forstås som lag som gir form til virkeligheten. Deleuze og Guattari skriver at lagene ‘consist of giving form to matters, of imprisoning intensities or lock- ing singularities into systems of resonance and redundancy’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 45). Lagene gir form til de båndfrie strømningene, og gjør dem om til systemer som har med resonans og overflødighet å gjøre. Strata, forklarer Deleuze, er historiske formasjoner ‘both empirical and positive’ som er laget av ‘words and things, seeing and speaking, the visible and utter- able, planes of visibility and fields of legibility – content and expression’ (Deleuze, 2001b, s. 247). Stratifisering betegner som nevnt dannelsen av lag, og stratifiseringens to elementer er materielle strømninger og diskursive strømninger (Deleuze, 2001b, s. 248). Lagene kommer alltid minst i par, skriver Deleuze og Guattari (1987, s. 45), og i relasjon til denne studien gjør det meg produktiv å forstå profesjonalitet som et lag, og «rase» som et annet lag. Videre er det mellom lagene at sammensetninger arbeider, at de er og produserer på en og samme tid. Det er her sammensetningen jeg utforsker; «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase», er og gjør.
Men, hvordan virker lagene i relasjon til sammensetninger? Det korte sva- ret er at de kontrollerer. Deleuze og Guattari skildrer lagene som svarte hull som forsøker å ta tak i og holde på alt som kommer innenfor deres rekkevid- de (1987, s. 45). De uttrykker videre at hvert lag ’exhibits phenomena consti- tutive of double articulation’(Deleuze & Guattari, 1987, s. 45). Om dobbel artikulasjon skriver de:
The first articulation chooses or deducts, from unstable particle-flows, meta- stable molecular or quasi-molecular units (substances) upon which it imposes a statistical order of connections and successions (forms). The second articula- tion establishes functional, compact, stable structures (forms), and constructs
265
Jeg har valgt å bruke sosiomateriell som et begrep for å vektlegge den monistiske filoso- fien som blivelsesprosesser forstås som i en prosessontologi. Andre som bruker sosiomateriell som et begrep for å snakke om ontologi som sammenvikling av sosiale og materielle elemen- ter er Mol (2002) og Saldanha (2006, 2007). Andre måter å uttrykke det samme på i andre årer av nymaterialismen er ‘naturecultures’ (Haraway, 2003) og ‘material-discursive’ (Barad, 2007).
the molar compounds in which these structures are simultaneously actualized (substances)’(Deleuze & Guattari, 1987, s. 46)
I den første artikulasjonen kombineres ustabile partikkelstrømninger fra se- miotiske strømninger, materielle strømninger og sosial strømninger, slik at de utgjør former. Dette kan forstås som en regulert form for blivelse som de båndløse strømningene utsettes for266. Den andre artikulasjonen skaper mer
stabile former hvor blivelsesprosesser aktualiseres. Dobbel artikulasjon er altså den prosessen som konstituerer lag267. Og hvert lag må forstås som en
dobbel artikulasjon av materielle og diskursive elementer (Deleuze & Guattari, 1987, s. 80). Sagt på en annen måte, det er summen av artikulasjo- nene som bidrar til produksjon av struktur og stabilitet på immanensplanet, altså at verden framstår som delvis stabil i menneskers (og andre levene ve- seners) liv.
Hva er så forholdet mellom stratifisering og de båndløse strømningene som er immanensplanet? Bortsett fra at lagene henter sine elementer fra im- manensplanet, og at de også kontrollerer (jf. dobbel artikulasjon)? Og hvilke forståelser og (nye) tanker kan dette forholdet sette i gang i meg, om jeg kopler dem til den fastheten jeg tidligere har forklart at jeg ikke fant veier ut av? Hva er relasjonen mellom disse to tilsynelatende motsettende modus av virkelighet? Hva er deres relasjon til sammensetningskonseptet? Massumi (1992) hjelper meg å forstå dette noe mer når han sammenlikner Deleuze og Guattari sin forståelse av virkeligheten med levende celler. Han skriver at verdens eksistens, akkurat som levende cellers eksistens, er et uttrykk for en konstant innfoldingsprosess eller sammentrekning av en tilfeldig utside som bare delvis kan kontrolleres. Og at:
The world is stable only to the extent that the strata working in concert can regularize their infolding of chance; it is stable only within certain limits. The strata can envelop chance but not abolish it, confine it but not banish it (Massumi, 1992, s. 53)
Stratifisering er altså et Deleuzeoguattarisk konsept som refererer til hvordan båndfrie diskursive og materielle strømninger danner formasjoner (lag) og hvordan disse aktualiseres (Deleuze & Guattari, 1987). Med andre ord, produksjon av virkelighet. ‘Stratification is the creation of the world from chaos, a continual, renewed creation’, skriver Deleuze og Guattari (1987, s. 553). Og virkeligheten, som en pågående sosiomateriell blivelsesprosess,
266
Former impliserer en kode, eller ‘modes of coding and decoding’, og er slik en form for regulering (Deleuze & Guattari, 1987, s. 46).
267
Hver artikulasjon har en kode og en terratorialitet og derfor består begge artikulasjonene av både substans og form. Det er imidlertid i den andre artikulasjonen at fenomener som konstituerer en overkoding produseres ’in particular that phenomena of centering, unification, totalization, integratin, hierarchization, and finalization’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 46).
holdes delvis stabil av lag som har blitt til over tid. Eksempelvis «rase», om en tenker seg det som et lag, som har blitt til og forandret seg over de siste 500 årene (Hames-García, 2008). Imidlertid er det alltid til stede en form for ustabilitet og tilfeldighet i blivelsesprosesser, noe som kommer til uttrykk når Deleuze og Guattari skriver at det er ‘an illusion to think that structure is the earth’s last word’ (1987, s. 46)268. Virkeligheten, i Deleuzeoguattarisk
tenkning, til tross for en viss stabilitet, overflømmer også alltid alle struktu- rer. Noe jeg skal zoome inn på via konseptet Body without Organs, som er en annen sentral komponent i Deleuze og Guattaris begjærsfilosof (jf. Bogue, 1989).