Deleuze og Guattari har hatt stor betydning for en nyere metafysisk198 åre
som blant annet går under navnet nymaterialisme (Dolphijn & van der Tuin,
196
Og med det mente han alt liv, ikke bare menneskelig liv (Colebrook, 2002).
197
Og fra tekster Deleuze har skrevet alene.
198
Metafysikk er tradisjonelt sett en forgrening innen filosofi som er opptatt av å gi generelle forklaringer på hva virkeligheten består av, hvordan den er organisert og hvordan den virker. Vestlig metafysikk har særlig vært opptatt av å undersøke hvilke kategorier av ting som finnes i verden og hvilke relasjoner de har til hverandre, men også til aspekter av virkeligheten som ikke kan observeres eller måles (som Gud) (Stevenson, 2005, s. 11). Metafysikk gikk i følge
2012, s. 73)199. Denne intellektuelle orienteringen beskrives som en kultur-
teori som ikke prioriterer det mentale framfor materialitet, eller kultur fram- for natur. Å prioritere det mentale (det vi tenker eller persiperer) framfor materialitet (kroppslige pre-perseptuelle reaksjoner, sanser), og kultur (språk, tegn) framfor natur (fenotyper, duftmolekyler) er ‘a transcendtalizing gesture’ i tråd med humanistisk og dialektisk tenkning (Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 97). Nymaterialisme derimot, er tenkning som utforsker en ontologisk-epistemologisk-metodologisk-etisk posisjon (Alaimo & Hekman, 2008a)200 bortenfor den transendentale og humanistiske (dualistiske) tradi-
sjonen som ser ut til å hjemsøke vestlig kulturteori (Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 48). Dolphijn og van der Tuin (2012) skriver at:
The transcendental and humanist traditions, despite being manifold, are con- sistently predicated on dualist structures. New materialists open up the para- doxes inherent in those traditions by creating concepts that traverse the fluxes of matter and mind, body and soul, nature and culture, and opens up active theory formation (s. 86)
Nymaterialisme åpner opp den transcendentale tradisjonen ved å skape kon- septer som krysser den pågående strømmen av dualistiske strukturer (natur- kultur, tenkning-væren, subjekt-objekt, språk-virkelighet, tenkning-væren, mikro-makro), som er så sentral for (post)moderne tenkning i tilnærminger til sosiale fenomener.
En viktig kraft for og re-tenke den tradisjonelle dualismen og slik åpne opp for nytenkning, finner nymaterialisme i immanensfilosofi/monistiske perspektiver201 (Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 85). Immanens uttrykker
menneskers sameksistens med verden. At alt som er rundt oss deltar i pro- duksjonen av det å være til i en konstant flyt. Vi blir kontinuerlig til i proses- ser hvor mennesket ikke står i sentrum, og effektene har både med vaner, tilfeldigheter og kreativitet å gjøre (Lenz Taguchi, 2010, s. 15). Deleuze og
van Inwagen (2010) på syttenhundretallet fra, i Aristoteles forståelse å henvise til ‘det som ikke forandres’, til et oppbevaringssted for filosofiske problemer som ikke kunne klassifiseres på andre måter (ikke etikk, ikke epistemologi, ikke logikk). På omtrent samme tid ble ordet ’ontologi’ oppfunnet.
199
I følge Dolphijn og van der Tuin (2012) var Rosi Braidotti og Manuel DeLanda først ute med å bruke neo-materialisme eller nymaterialisme om en kulturteori som ikke vektlegger kultur alene, men som fokuserer på hva Donna Haraway kaller ‘naturecultures’ (s. 93). Dette skjedde siste halvdel av 1990-tallet. Andre betegnelser som blir brukt om liknende tenkning på tvers av disipliner er post-konstruksjonisme (Lykke, 2010), feministiske materialismer (Alaimo & Hekman, 2008b), agentisk realisme (Barad, 2007), ny-empirisme (Clough, 2009) og ANT (actor network theory) (Law, 2004).
200
Flere uttrykker at etikk er en viktig komponent i denne vitensåren (eksempelvis Braidotti, 2006b; Dolphijn & van der Tuin, 2012; Grosz, 2013b; Lenz Taguchi, 2010), noe som har bidratt til at jeg interesserer meg denne tenkningen.
201
Eksempelvis Deleuze og Guattari, men også Spinoza og Bergson som har vært sentrale for deres filosofiske arbeid (Colebrook, 2002; Duffy, 2006; Smith & Protevi, 2011).
Guattari tilbyr en immanensfilosofi202 med sin framskriving av blant annet
sammensetningsbegrepet, et begrep som er svært sentralt for denne studien. Sagt på en annen måte interesserer nymaterialisme seg for en ontologisk posisjon som har en affirmerende innstilling til verden i dens blivelse (hvor- dan virkeligheten og/eller livet materialiserer seg), i en forståelse der livet ikke består av lukkede systemer (Colebrook, 2002, s. 4). Ontologi handler kort sagt om det som er. Og i en immanent tenkning er, i følge Mol (2002, s. 6), ontologier ‘brought into being, sustained, or allowed to wither away in common, day-to-day, sociomaterial practices’. Det som er, er noe som kommer til, som opprettholdes, eller som visner bort i hverdagslige sosioma- terielle praksiser. I Deleuze og Guattaris filosofi er ontologi et spørsmål om å skape og ikke om å oppdage (eller avsløre) (May, 2005). Noe som har trå- der til et annet viktig aspekt ved denne nye kulturteorien; at den framstår som et kreativt alternativ til kritikk (Braidotti i Alaimo & Hekman, 2008a; Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 14; Latour, 2004). Dette igjen, resonerer med Deleuze sin forståelse av filosofers arbeid som det å skape nye konsep- ter, og forskeres arbeid som det å skape noe nytt heller enn å avslø- re/avdekke (Deleuze, 2001b)203.
Denne nyere akademiske åren går altså ut fra en ontologisk posisjon som omskriver hele den vestlige tradisjonelle måte å tenke på (Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 13). Og materialitet, hvordan fenomener materialiserer seg (jf. Barad, 2008), har en helt sentral plass her. Tiainen (2007) skriver at i en nymaterialistisk tenkning revurderes betydningen av materialitetens ontolo- giske status, eksempelvis i analyser av kultur, makt og subjektivitet (s. 150). Og Alaimo og Hekman (2008a) mener at den materielle vendingen utfordrer en dikotomi som mange ukritisk har omfavnet, til tross for at de har enga- sjert seg med postmodernisters påstand om at de avviser alle dikotomier; dikotomien språk/virkelighet (s. 2). Noe de relaterer til at postmodernister har et ukomfortabelt forhold til ‘the concept of the real or material’ (Alaimo & Hekman, 2008a, s. 2). Som May (2005) uttrykker det, kan det i mange såkalt postmoderne tekster spores en unnvikenhet i forhold til å snakke om det som er.
Nymaterialisme muliggjør derimot å vikle seg inn i og bortenfor denne dikotomien, og å skape et språk for eksempelvis å snakke om hvordan sosia- le fenomener som hvithet eller rasemessig diskriminering både er kultur og natur, og også hva det er. I denne studien handler ikke en vending mot mate- rialitet om å glemme hvordan språket deltar i konstruksjon av virkeligheten,
202
Deleuze og Guattaris begjærsfilosofi går også under navnet immanensfilosofi. I introduk- sjonen gjorde jeg noe rede for Deleuze og Guattaris interesse for begjær og koplet dette til begrepet sammensetning. Jeg kommer tilbake til sammensetnings-begrepet senere i denne inngangen.
203
I tråd med dette ønsker jeg med denne studien ikke å begrense meg til å legge fram en analyse av at det er stille rundt «rase», og så reflektere kritisk over dette. Jeg vil også aktivt skape alternative virkeligheter.
men at jeg med denne vendingen også kan inkludere levde kroppslige «rase»-erfaringer, kroppslig praksis (som vaner «jeg» er del av) og biologisk substans (som fenotyper) når jeg utforsker hvordan jeg kan tenke på «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase» (Alaimo & Hekman, 2008a, s. 4). Dolphijn og van der Tuin (2012, s. 91-92) sier det så sterkt at vi trenger ny- materialisme fordi i hendelser, i selve livet, er det materielle og det diskursi- ve umulig å skjelne fra hverandre.
Dette er på linje med Deleuze og Guattari når de uttrykker at ontologi ik- ke handler om å oppdage noe om verden, basert på transcendentale ideer (1987). Og at det eksisterer bare positiv forskjellighet og nye begynnelser (Olkowski, 1999, s. 44). Eller som de selv skriver: ‘all we know are assem- blages’ (Deleuze & Guattari, 1987, s. 25). Og med nettopp denne lille set- ningen, åpner de døren til en helt annen måte å nærme seg verden på enn den som dominerer i vestlig vitenskap; en immanensfilosofi som utfordrer det de selv kaller ‘state thought’204
. Eksempler på kunnskapstradisjoner som kan innlemmes i ‘state thought’ er strukturalistisk kunnskapsfilosofi der kompo- nenters relasjoner i strukturer og hvordan strukturer gjør erfaring mulig er sentralt205, fenomenologi der erfaring er en sikker grunn for kunnskap, og
også Hegeliansk dialektikk der negasjon er sentralt206 (og som har muliggjort
å definere begjær som noe knyttet til mangel) (Braidotti, 2011; Colebrook, 2002; Lenz Taguchi, 2013; Leonard & Moulard, 2012; Olkowski, 1999). I Deleuze og Guattari sin filosofi finnes ingen strukturer med en begynnelse eller slutt, klare avgrensninger eller en negasjons-logikk. Det finnes kun sammensetninger207, og disse blir til ‘through the entanglement of materiality
and meaning in the widest sense of the word’ (Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 91-92).
Sentralt i nymaterialisme er også et engasjement for hvilke effekter denne ontologisk-epistemologisk-metodologisk-etiske posisjonen kan ha for fram- tidig produksjon av virkelighet (Dolphijn & van der Tuin, 2012). Av den grunn brukes også begrepet prosessontologi om nymaterialismens forståelse av virkeligheten (Braidotti, 2006a, 2011). Hva en affirmerende innstilling gjør mulig, er at forskere (og profesjonsutøvere) kan forlate transcendentale
204
‘State thought’ eller ‘state philosophy’ er et annet ord for en representasjonstankegang som har karakterisert vestlig metafysikk siden Plato (Massumi, 1987).
205
For eksempel benekter Saussures lingvistikk muligheten for det virkelige (Dolphijn & van der Tuin, 2013, s. 133).
206
Det kan også passe her og nevne at Hegels dialektikk har hatt innvirkning på hvordan vestlig filosofi forstår forskjellighet, nemlig at forskjellighet er noe som trer fram i form av opposisjon (May, 2005, s. 53). Forskjellighet utforskes imidlertid hos Deleuze ut fra en mo- nistisk filosofi, noe som muliggjør et annet forskjellsbegrep som ikke definerer forskjell som avvik fra det som er likt, identisk eller det samme (Pihl, 2012). Braidotti kaller denne logik- ken (forskjellighet som opposisjon) som ‘logic of the same’ (Braidotti, 2002, s. 2). I stedet er Deleuze interessert i ‘difference in it self’ (May, 2005, s. 21) og hva det kan produsere.
207
Jeg har delvis redegjort for sammensetningsbegrepet i introduksjonen, men vil fortsette å gjør dette utover i denne inngangen, samt sette det inn i en sammenheng.
forklaringer om «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase» (som å respek- tere og anerkjenne forskjellighet), men også den humanistiske vitenstradi- sjonen hvor dualismer står sterkt («hvit»-«svart», majoritet-minoritet). Det som kan skimtes når transcendentale forklaringer og dualismer forlates, er det som blir til (igjen og igjen og igjen) uten intensjon i heterogene relasjo- ner (Massumi, 1992). En ontologi i prosess, eller en mobil virkelighet. Slik jeg forstår det åpner Deleuze og Guattaris immanensfilosofi for en form for filosofi og vitenskap som er virkelighetsskapende i politisk forstand (trans- formere virkeligheten). Noe jeg nærmest sultet etter, etter å ha kjent smaken av muligheter for å tenke bortenfor representasjon i tilnærminger til dataar- kivet (jf. eksempelvis Kaufmann, 2010).
Som en avsluttende kommentar til forholdet mellom Deleuze (og Guat- tari) og nymaterialisme, lener jeg meg til Braidotti som uttrykker at radikale epistemologier (særlig innen feminisme) har bidratt til hvordan Deleuze forstås og brukes i vitenskapelige arbeider i dag. I et nyere intervju sier hun: ‘No Deleuze without materialist feminists’ (Dolphijn & van der Tuin, 2012, s. 28). Med dette forstår jeg at hun sier at Deleuze og Guattaris filosofi ikke er en tenkning som virker av seg selv, men at den må settes i arbeid i rela- sjon til noe og noen. Og, at mange feminister særlig har gjort dette. Til sist er det også verdt å nevne at det finnes en tilsvarende metafysikk i arbeider som interesserer seg for liknende re-konseptualiseringer innen naturvitenskapene (Alaimo & Hekman, 2008a). Et eksempel er Barads agentiske realisme som ikke henter sitt «stuff» fra Deleuze og Guattari, men fra fysikeren Niels Bohr (Barad, 2007)208. Et annet eksempel er Haraway med sin framskriving av ‘the
cyborg’209 (Haraway, 2004). Når Dolphijn og van der Tuin (2012) bruker
termen nymaterialisme inkluderes alle disse strømningene210.