Den største forskjellen jeg opplevde ved et skifte fra etnografi til autoetno- grafi, var at auto (selvet) nå fikk en større plass enn hva jeg opprinnelig had- de tenkt. I denne sammenheng vil jeg trekke fram at det i autoetnografi som er inspirert av poststrukturelle tenkninger, hele tiden er en spenning mellom et ønske om å skrive om selvet (jf. mer tradisjonell autoetnografi og annen refleksiv skriving) og det å vite at det ikke finnes noe stabilt selv som kan skrives fram (jf. poststrukturelle teorier om selvet) (Kaufmann, 2011b). De senere årene har flere, empirisk og teoretisk, forsøkt og utforske denne spen- ningen (de Freitas & Paton, 2009; Jackson & Mazzei, 2008; Reinertsen, 2009), men uten å forlate interessen for selv-skriving. I mine forsøk på å vikle meg inn og ut av autoetnografi og forståelser av selvet, har jeg imidler- tid særlig latt meg inspirert av Reed-Danahay (1997a). Hun uttrykker at au- toetnografi er en sammensmelting av postmoderne etnografi der det å gi en realistisk beskrivelse av en kultur på bakgrunn av observasjon fra en objektiv posisjon har blitt stilt spørsmål ved, og en postmoderne autobiografi der ideen om et stabilt og avgrenset selv ikke lenger er gjeldende (Reed- Danahay, 1997a, s. 2). Jeg forstår hennes definisjon som svært nært opp til de forståelsene av hvordan gjøre etnografi når inspirert av postkoloniale, poststrukturelle og dekoloniserende perspektiver, som jeg allerede hadde begynt å gjøre meg da jeg var på utkikk etter en alternativ tilnærming. For jeg hadde ikke tenkt på meg selv som en som gjorde observasjoner «hektet»
forståelse av ‘performance autoethnography’. I korthet peker performativitet mot å skape nye muligheter gjennom å gjøre (gjennom eksempelvis skriving).
170
Og kanskje ville et tydeligere skifte bort fra å fokusere på «den andre», bidra til å se glimt av egen hvithet heller enn «den andre» sin ikke-hvithet (Mazzei, 2007, s. 5)?
av fenomenet jeg var interessert i, og jeg hadde også installert meg i den samme subjektforståelsen (anti-humanistisk)171.
Noe jeg videre mener er viktig å si noe om i relasjon til den sistnevnte subjektforståelsen, er at jeg tidlig opplevde det som en utfordring å skulle analysere/teoretisere på grunnlag av nedskrevne erfaringer (selv-skriving) jeg som forsker har/har hatt172, og også hvordan jeg kunne kople dette sam-
men med materialet som ikke var av så personlig karakter (eksempelvis ar- tikler fra aviser og reklame). Et spørsmål som stadig vendte tilbake var hvordan jeg kunne forstå de nedskrevne erfaringene i denne subjektforståel- sen? Hva var det jeg hadde skrevet ned? For igjen å presisere er selvet, i en poststrukturell tenkning som jeg på dette tidspunktet plasserte meg innen, ikke noe som er stabilt og på forhånd, men noe som konstitueres gjennom diskurser og kulturelle praksiser (St. Pierre & Pillow, 2000a). Selvet kan i denne tenkningen altså ikke skilles fra diskurser og kultur173.
En som har vært til særlig hjelp i forhold til de nevnte spørsmålene er Scott (1992). Hun utforsker hvordan vi kan forstå erfaring i vitenskapelige arbeider, om vi ikke er fornøyd med å tenke på erfaring som et grunnlag for våre forklaringer på et fenomen (eksempelvis profesjonsutøvelse) eller et autoritativt bevis (siden det er noe som er observert eller følt og derfor sant?) som kunnskap kan produseres fra. Scott ber oss revurdere hvordan vi forstår erfaring og dets relasjon til subjektivitet, noe jeg tenker er sentralt for hvor- dan jeg forsto/forstår deler av den empirien jeg engasjerer meg med i stu- dien. Om erfaring skriver Scott: ‘it is not individuals who have experience, but subjects who are constituted through experience’ (1992, s. 26). Og hun oppfordrer oss å spørre hvordan selvet er produsert, altså å forsøke å forklare våre erfaringer, framfor å ta et individs eksistens som en selvfølge. Scott uttrykker videre at det ikke er mulig og tegne opp noe klart skille mellom erfaring og språk (1992, s. 34). Hun utyper dette ved å si noe om relasjoner mellom subjektivitet og erfaring, og mellom det individuelle og kollektive:
Subjects are constituted discursively, experience is a linguistic event (it doesn’t happen outside established meanings), but neither is confined to a fixed order of meaning. Since discourse is by definition shared, experience is collective as well as individual. Experience is a subject’s history. Language is
171
Selv om Reed-Danahay ikke bruker betegnelsen selv, forstår jeg hennes konseptualisering av autoetnografi som nært opp til det flere omtaler som poststrukturell, dekonstruktiv eller performativ autoetnografi (de Freitas & Paton, 2009; Jackson & Mazzei, 2008; Reinertsen, 2009; Spry, 2011; Visweswaran, 1994).
172
Konstant spurte jeg meg eksempelvis hva jeg kunne gjøre med et autoetnografisk datama- teriale og hva slags kunnskap det kunne produsere om «hvite» barnehagelæreres relasjon til «rase».
173
Noe som igjen, i tråd med poststrukturell tenkning, handler om å holde fast ved at hver-
the site of history’s enactment. Historical explanation cannot , therefor, sepa- rate the two (Scott, 1992, s. 34).
Å historisere erfaring, eller å teoretisere selv-skriving, handler i følge Scott om både å tenke om et subjekts erfaringer, men også om et samfunns kollek-
tive erfaringer. Det sosiale og det personlige er overlappende i forhold til
hverandre, samtidig som begge varierer i relasjon til tid (Scott, 1992). På denne måte problematiserer Scott erfaringsbegrepet. Hun tar det ikke for gitt og hun tar i betraktning kryssende diskurser som skaper/influerer våre erfa- ringer (Berry & Warren, 2009). Noe som jeg mener kan koples sammen med hvordan Griffin og Braidotti (2002) tenker seg at «hvite» kan utfordre hvit-
heter som opprettholder rasialisering på problematiske måter:
by learning to view our subject positions as racialized white people, we can work towards antiracist forms of whiteness, or at least antiracist strategies to rework whiteness’ (s. 234).
Jeg tenker ut fra dette at jeg, gjennom selv-skriving, dokumenterer en form for selvet i dets blivelse (Perreault, 1995; Richardson & St. Pierre, 2005). En konstituering av en «hvit» barnehagelærers (men også forsker, lærer og mor) relasjon til «rase». En form for komposisjon som ikke kan sees adskilt fra diskursive prosesser eller fra det å skrive (Perreault, 1995, s. 33; Scott, 1992). Selv-skriving har i en slik forståelse i seg et potensiale for og utforske hvordan subjekter konstitueres. Noe jeg, inspirert av Scott (1992), forstår som klistret til det å forklare erfaringer som en måte å utforske «hvite» bar- nehagelæreres relasjon til «rase». For mine (jeg er «hvit») relasjoner til «rase», slik de kom til uttrykk i personlige notater fra ulike erfaringer, er ikke bare mine individuelle erfaringer. De er også kollektive. Og slik sett vedrører de også alle barnehagelærere, ikke bare «hvite».